moradiogjeg

Jeg er ikke en av dem som tror at verden kommer til å gå under i 2012. Jeg tror nok heller at den stakkar mayaindianeren fikk nok og tenkte helvete heller, nå gidder jeg ikke mer. Så gikk han for å gjøre noe annet, jeg vet ikke hva. Kanskje spilte han litt på mandolinen sin, fordi han likte å gjøre denslags innimellom. Skulle ønske jeg hadde mandolin. Men dengang ei. Min mor og far oppfordret aldri til denslags da jeg var yngre, følgelig finnes det ikke en eneste mandolin i hele huset. Synd, egentlig, for jeg tror jeg kunne blitt en jævel på mandolin.

Jeg har som sagt ingen mandolin, så jeg legger ut dette bildet av meg selv
som Elvis i stedet. For ELVIS var en jævel på mandolin.  Dessuten hadde
han fødselsdag her forleden. Feiret du? Ikke? Asshole.

Men, hvor var jeg? Jo, jordens undergang og whatnot. Kanskje hadde det vært like greit. Kanskje kunne vi hatt godt av en real undergang. Noen få overlevende kunne fått i oppdrag å reise menneskeheten på nytt. Det betyr pule, hallelujah! Med befolkningen på plass, kunne de begynt på den viktigste oppgaven av alle, nemlig å gjenreise folkeskikken. Folkeskikken har vært borte lenge, men det skjedde så sakte at nesten ingen merket det.  Hvor ble den av? Jeg vet ikke, kanskje sitter den i et mørkt hjørne med mandolinen sin, mens den spiller triste sanger og gråter en skvett.

At samfunnet hele tiden utvikler seg, er en god ting. At avstander og tabuer og fordommer sakte forsvinner, bit for bit, hver eneste dag, er en god ting. At det er lov å kunngjøre, ytre, mene hva man vil, at du er gitt en frihet som menneske som tillater deg å elske hvem du vil, bo hvor du vil, sitte hvor du vil i bussen. Alt dette er fine ting. Men på veien hit har noe gått tapt. I alle de forskjellige gruppenes evige krigsrop om å bli sett og hørt, druknet folkeskikken i massene. Det er trist.

For seksti år siden, var samfunnet et ganske annet enn det er nå. Kvinner hørte hjemme på kjøkkenet, homofile hørte hjemme ingensteder, var du mørk hadde du ingen rettigheter, og verden fantes kun i sort/hvitt. Men jaggu stoppet folk for å slippe andre inn først, jaggu løftet man på hatten for å hilse, ungdommen reiste seg for de eldre, barna hørte på foreldrene sine. Man ble møtt med respekt. Blant sine likesinnede, vel og merke. Og for all del, jeg sier ikke at det var bedre før. Jeg slår et slag for likestilling i alle retninger, men det hadde faenmeg vært fint å leve i en verden hvor folk hadde nok respekt for seg selv til å behandle andre slik de ønsker å bli behandlet selv.

Nok respekt for kloden vi lever på til å kaste søppel i de dertil egnede søppelkassene du finner OVERALT, seriøst, de er OVERALT, hvor vanskelig  er det å bare vente med å kaste søppelet ditt til du går forbi en? Jeg SKJØNNER ikke! Det pølsepapiret var HELT greit å holde i når pølsa lå der, men så fort pølsa er borte, er papiret radioaktivt, og du må kvitte deg med det før du får et tredje øye.

Nok respekt til å la jenter gå i fred, uten å rettferdiggjøre for deg selv at noe annet ville vært GREIT fordi kjolen var kort og promillen høy. Det verste som skal skje en drita full jente på vei hjem er at hun tryner i sine egne bein og får et skrubbsår på kneet. Jeg SKJØNNER ikke hva som går gjennom hodet til en som voldtar. Jeg evner ikke engang sette ord på hvor forkastelig det er.

Nok respekt til å la andres meninger leve. Det er greit å være uenig, ass. Det er greit å tenke at andre tar feil. Men du har ikke lov til å kneble eller bringe til taushet dem som mener noe annet enn deg. Det er din jævla plikt som menneske å oppfordre til engasjement, selv om det lander helt i andre enden av skalaen enn deg selv. Du trenger ikke like det. Men du får faen ikke hate det.

Nok respekt til å la liv leve. Ikke mobb. Ikke overse. Ikke usynliggjør. Se, lytt, hør, slik du selv forventer å bli sett og hørt. Ikke tramp andre på føttene, ikke la deg selv bli trampet på. Stå for den du er, men la andre stå for det samme. Skap rom og aksept der du kan, og kjemp for det der det trengs. Vær så god du kan hver eneste dag, hold heisen, ha gyldig bussbillett, gi den femmer'n til  han som sitter på gatehjørnet. Engasjer deg, bruk stemmen din, hvis du tenker at du kan gjøre verden til et bedre sted, så KAN DU FAKTISK det. Fortell dem at du er glad i dem før det er for sent, sett pris på det du har og det du drømmer om å få. Sett pris på livet, du aner aldri når det plutselig er slutt. Hjelp noen som trenger det, vær høflig, spis regelmessige måltider og få for Guds skyld i deg nok c-vitaminer. Ikke drep, ikke døm, ikke anta. Tilegn deg kunnskap, og vær rettferdig. Så kanskje kan folkeskikken komme frem fra mørket, og jordens undergang bli overflødig.

Hun lukter som en nyåpnet pakke lovehearts. Det er ikke bare noe jeg sier for å være søt, det er faenmeg fakta. Kunne sagt hun luktet som en blomstereng en varm sommerdag, eller at hun duftet slik engler antagelig gjør. Men det ville ikke stemt, ikkesant, for faktum er at hun lukter som en nyåpnet pakke lovehearts.

Hun går samme studie som meg selv, men vi er ikke i samme klasse. Hittil har vi kun vekslet spørsmål om sending av teip påfulgt av passende høflighetsfraser. Jeg vet ikke om vi noensinne kommer til å ha en samtale som består av mer. Jeg vet nesten ingenting, jeg vet bare at hun lukter lovehearts og leser bøker som er mye eldre enn henne selv. At hun heter Marie og  er helt egenartet. Så vet jeg at hun nynner når hun tror hun er alene, og at hun alltid nyser tre ganger på rad. Jeg vet at hun kjøper iskaffe i kantina, og at hun ikke liker kokte gulrøtter, selv om det siste kan ha mer med kokken vår å gjøre enn noe annet. Men det er også alt jeg vet om henne.

Om meg selv, derimot, vet jeg mye mer. Jeg vet for eksempel at jeg liker å se på henne, særlig når hun snakker med vennene sine. Når hun fekter i lufta med armene for å illustrere historien hun forteller. Jeg liker når hun ler, særlig når hun lener hodet bakover, og fyller hele kantina med boblende latter. Jeg liker når hun av og til ser litt tom ut, når hun stirrer ut i lufta, kanskje langt borte i en dagdrøm om gamle bøker og melodier som nesten ikke finnes lenger. Jeg vet at jeg automatisk ser etter henne hver gang jeg kommer inn i et stort rom med mye folk, og at når jeg får øye på henne, blir jeg full av en rolig visshet om at hun eksisterer i dag også.

En ting til vet jeg godt. At når dette skoleåret er over, kommer vi til å forsvinne hver vår vei. Men kanskje en gang, om tjue år, vil vi møtes igjen på en reunion eller noe, og da skal jeg gå opp til henne og si takk. Og hvis hun spør hva jeg takker for, skal jeg svare takk for at du ga meg tro på dager der jeg tvilte. Så skal jeg gi henne en klem, og sjekke om hun fremdeles lukter lovehearts.

Jeg flyttet til Oslo, sant, og der var det sol og park og innmari masse lykke. Og litt ulykke, for sånn helt ut av det blå ble jeg syk. Men det har jeg ikke tenkt til å fortelle noe om. I oppgangen min bodde det en kirkepyroman som het Todd. Det blir for dumt, tenkte jeg, å hete TODD når du tilber satan. Altså, jeg VET jo ikke om han tenner på kirker og voldtar kyr, men han ser definitivt sånn ut. På bygda, der jeg kommer fra, har vi verken satanister eller kikkehull. I Oslo har alle dørene kikkehull. Jeg elsker kikkehull. Her en dag ringte det på døren min, og gjennom kikkehullet kunne jeg se at det var Todd. Interessant, tenkte jeg, og åpnet døren.

Og jeg, vettu, var ikke helt klar for besøk. Eller, jeg var i det minste ikke klar for besøk fra TODD. Hadde det vært Tina Turner som ringte på, hadde jeg vært klar som faen, og virket forberedt også. For greia var den at jeg hadde vaskedag, ikkesant. Og her får man kun bruke vaskekjelleren en gang hver tiende dag. Og siden jeg bare har åtte bukser, og samtlige lå i vaskemaskinen fire etasjer under meg, tuslet jeg rundt i en underbukse jeg fikk tilsendt i posten av en hemmelig beundrer en gang. Hei LEAH. Så når Todd sto der og truet meg og kua mi på livet for litt sukker, dro jeg tidenes pokerface og kjente at tissen krympet og forsvant.

                                               halla damer

Det var kleinere enn øyeblikket den siste av de tre vise menn fremla gaven sin for Jesusbarnet: Hva faen, gutta, jeg har bare med myrra. Helvete, jeg trodde vi hadde en avtale på maks to hundre kroner, jiiiises, ass!

Jada, så sto vi der, Todd og jeg, han på jakt etter sukker, jeg dagdrømmende om de tre vise menn. Good times. Jeg tok meg tid til en dagdrøm til mens vi sto der, og jeg må nok ha sett jævla dum ut der jeg sto med blanke øyne og skrumpetiss, stirrende ut i lufta i full undring over hva Todd skulle med en kopp sukker. Skulle han bake? Hadde han kokt seg en varm kopp sjokolade som smakte litt beskt på den sarte tungen hans? Hadde han sin mor, satanistdronningen, på besøk? Skulle han bytte ut sukkeret med saltet i saltbøssa nede på den lokale burgersjappa? Jeg ble avbrutt midt i tankerekken, av en hvesende Todd med sammenbitte tenner. SUKKER. ELLER. LIVET.

Jeg snudde og spant inn i gangen mot kjøkkenet, hjertet dunket febrilsk, jeg lette desperat i skuffene og skapene min mor med kjærlighet og omtanke hadde fylt med krydder og urter og kjøkkenredskaper jeg ikke aner hva er og aldri kommer til å lære å bruke. Sukker, sukker, sukker, hvordan ser sukker ut igjen? Jeg stressa som en GAL mann. Endelig fant jeg stæsjet. En pose full av de herlige, hvite, små kornene min venn ute i gangen traktet sånn etter. Jeg trakk pusten, kjente at pulsen senket seg, og gikk rolig ut av kjøkkenet.

Ganske eplekjekt overrakte jeg sukkeret til den pyromane. Jeg hadde evig mestringsfølelse, følte jeg hadde reddet dagen, Todds kakao, og mitt eget liv. Jeg var min egen redningsmann! Myndighetene burde sende meg til Afghanistan sånn som jeg takler stressituasjoner og overhengende livsfare. Jeg skulle akkurat gratulere, kysse og omfavne meg sjæl da Todd sa INNSJILL meg.

Og jeg bare KAKE?? :D :D :D Og fra den dagen har vi vært bestevenner.

OKEI DA.

Jeg skal begynne å blogge igjen. Happyface?

Jeg heter Håkon, og er en ung mann i min beste alder. Jeg er oppvokst på en bondegård med kuer og griser og Trude. Trude er søsteren min, det er i allefall det jeg blir fortalt, selv om hun åpenbart ligner grisene i fjøset mer enn hun ligner meg. Trude blir ikke forkjølet, hun får munn- og klovsyke. Vi hadde en gang besøk av en danske og en svenske. På en utfordring sendte vi dem begge inn i grisebingen. Grisen prompet, og dansken gikk ut. Svensken gikk inn, grisen prompet igjen, og svensken gikk ut. Trude gikk inn, grisen gikk ut. Skjønner du?

Så barnslig! Men sant, da. Det er ålreit å være banslig, synes jeg. Så lenge man betaler regningene sine tidsnok og innimellom utviser ansvar for eget liv, er det helt legitimt å være barnslig. Jeg tror en stor del av den menneskelige utvikling handler om å være barnslig. Forleden møtte jeg en kompis fra barneskolen. Han var blitt minst femten år eldre enn meg, plutselig. Han fortalte om livet sitt, og jeg tenkte:

Hei. Husker du da vi var små, og du fikk låne brannbilen min med sirene på? Husker du hvor glad du var da? Husker du sandslottene vi bygde, husker du snømennene vi rullet? Husker du hvor enkelt salig lykke fant deg da? Nå er livet ditt en evig jakt på prestisje og annerkjennelse og nettverk. Det er helt greit, så lenge du er lykkelig. Men hvis du trenger det, kompis, vet jeg om en sandkasse rett i nærheten.

Det er for få voksne menn i dress ute i sandkassene etter arbeidstid. Jeg skjønner at enkelte nødig ville sendt sin egen treåring bort til sandkassa hvis det satt en middelaldrende kar og pludret der. Kanskje burde staten opprette egne sandkasser for voksne karrierefolk. Det hadde vært fint, tror jeg. Egentlig har jeg innmari mange gode ideer. Jeg burde vært statsansatt.

Det kommer tidsnok. I mellomtiden er jeg student i Norges hovedstad. Naboen min er hipster. Det finnes ingen hipstere på bygda. Bare kuer, griser og Trude. Hipstere er mennesker. Det er i allefall det jeg blir fortalt. Jeg har en nabo til, forresten, i etasjen under. Han har skjegg og store hull i ørene. Han ser ut som om han spiser satan til frokost. Men egentlig tror jeg ikke han spiser frokost, han er ikke typen til å bry seg om kosthold og denslags. Det er ålreit å være student i hovedstaden, særlig nå før studietuden har begynt, og til tross for at man deler oppgang med en hipster og en kirkepyroman. Dersom ikke kirkebrann blir ansett for å være for mainstream, har de faktisk noe å snakke om.

Apropo mainstream, dette er en blogg. Min blogg, faktisk. Jeg liker den, og de fleste av dem som leser den. Du kan ta det med ro, jeg liker nesten garantert deg, med mindre du er fra Brumunddal. Der er munn- og klovsyke en seksuelt overførbar sykdom. Det burde definere Brumunddal ganske greit. Kanskje burde jeg sende Trude dit.

Men hei. Jeg heter Håkon, og for å oppsummere er jeg en ytterst oppegående fremtidig statsmann med gode ideer og skumle naboer. Og blogg. Har du sett.

Da jeg gikk fra legen den dagen, følte jeg ingenting. Hun, legen, en søt dame på førti jeg umiddelbart ble forelsket i, hadde akkurat fortalt meg at jeg var syk. Hun sa det på en måte som virket ganske hverdagslig, og allikevel følte jeg meg som det eneste mennesket i hele verden akkurat da. Hun var flink. Jeg husker at jeg sugde til meg hvert eneste ord hun sa, jeg husker stemmen hennes som rolig forklarte hva som var galt og hvordan vi skulle gå frem. Hun fortalte om grupper og mennesker og reaksjoner, det var veldig viktig at jeg fikk reagert. Jeg husker en knusende ro. Og så, ingenting.

Det var sol ute. Fuglene sang, livet levde, og jeg følte meg fremdeles litt som det eneste mennesket i hele verden. Jeg satt meg på en benk og myste i en times tid, før reaksjonen kom. Jeg hadde sett for meg et evig tungsinn, en helvetes smell, angst og depresjoner, alt annet enn latter, i grunn. Men det var latter som kom. Jeg sverger jeg hadde latterkrampe i tjue minutter utenfor sykehuset mens folk stirret som bare folk kan. Så slo det meg at faen, himmelen hadde aldri vært så blå, sola aldri så varm, trærne aldri så grønne, og fuglene aldri så lite irriterende. Fy faen, jeg hater fugler.

Jeg ble rett og slett litt gladkristen. Rett og slett! Jeg reiste meg fra benken, og spankulerte mot nærmeste park. På veien dit nikket og smilte jeg til alle jeg møtte, hadde jeg hatt hatt, hadde jeg løftet på den, og hadde jeg møtt på noen gamle damer, ville jeg fulgt dem over veien om de ville eller ikke. Jeg ringte noen venner og sa hallo, har dere SETT himmelen i dag, eller, snakker om blå, og før jeg visste ordet av det handlet dagen min om gode venner i god park med passe svidde pølser og passe kald øl.

Det var en fin dag. Klart, virkeligheten innhentet meg etter noen dager, men det var nødvendig det også. Nå, derimot, har det jevnet seg ut, og dagene kommer og går uten særlig tungsinn eller gladkristent engasjement. Jeg ville egentlig bare benytte anledningen til å si at jeg har det fint. Jeg har det fint, og jeg kommer snart tilbake.

Koz

Her sto det noe FRYKTELIG emo før. Men det gjør det ikke lenger! BLUNK BLUNK.

Min søster Trude har som dere vet fått seg kjæreste. Eller, for å snu på det, NOEN der ute i verden er VILLIG til å bekjæreste min søster Trude. Jeg er ikke jævelig lettskremt, men DET der skremmer livskiten utamæ. Han heter Sigurd, men på pus blir han kalt Siguj. Siguj er en sleip liten jævel. En riktig lurendreier. Du kjenner garantert typen; irriterende naiv, med sterke meninger og pretensiøse forslag om hva som må til for verdensfred. Jeg mener, jeg kan være ganske pretensiøs innimellom sjæl, og føler selv at jeg har forstått forskjellen på rett og galt, og kan handle deretter, men SIGUJ... SIGUJ mener alt om ingenting, og mistet fotfestet for en mil siden. For eksempel mener han at folk som ikke panter er idioter. Jeg er enig. MEN Siguj mener de bør utsettes for offentlig avstraffelse, og at det burde føres direktiver over HVEM som panter og ikke, ettersom de som IKKE panter er miljøsyndere, og lever på kanten av samfunnet. Samtidig er han fullstendig ett hundre prosent imot Datalagringsdirektivet, fordi det over hoder ikke eksisterer ÉN ENESTE legitim grunn til å overvåke en hel nasjon uskyldige mennesker.

Folk som ikke panter må dø. Folk som kanskje, muligens, bare LITT, sprer barneporno og verre..? Dem er det ikke så farlig med. Heheokei.

I bunn og grunn er det ikke sånn at jeg ikke LIKER Siguj. Hadde vi blitt kjent en annen gang, et annet sted, kunne det til og med hende jeg hadde latt meg fascinere av hans blinde tiltro til stemmene i hodet hans. Jeg hadde kanskje likt hans sære form for humor, politisk satire jeg VET han ikke forstår SJÆL engang. Jeg hadde latt meg blende av det gyllenrosa lyset han ser verden i. Men vi ble ikke kjent en annen gang, et annet sted. Vi ble kjent her og nå, og da Siguj kom busende inn i livet mitt, følte jeg det like sannsynlig som om det var Dovregubben som inviterte meg på pepperkaker og ingefærøl. For like sikker som jeg er på at Dovregubben ikke eksisterer, var jeg sikker på at det ikke fantes noen som ville ha Trude. Faktisk ville jeg ha satt penger, STORE penger, på å møte Dovregubben først av de to.

En relativt sen kveld her forleden, var jeg på gutterommet, da det banket på døra. Inn kom Siguj. Halla, sa han med den spede prepubertale stemmen sin. Videre gikk samtalen omtrent slik.



Så pakket jeg sakene mine og flyttet ut.

Verden er ikke hva den en gang var. Ikke jeg heller, selv om jeg alltid ønsket å være en annen. Er det ikke rart, som tolvåring drømte jeg om å være voksen, en mann i egne sko. Nå står jeg her, knapt nok mann, men absolutt ingen gutt lenger, i egne sko, og savner tiden da jeg ikke engang kunne knyte sløyfer på lissene. Å være voksen er slett ingen drøm. Det er selvfølgelig ikke et mareritt heller. Tvert imot handler det urovekkende lite om å sove. Å være voksen er mer som å være våken hele tiden.

Jeg har vært våken siden jeg ble født. Eller har jeg kanskje bare drømt at jeg har vært våken. Hele livet har jeg ventet på å bli eldre, finne en tid, en alder jeg trives i. Kanskje har jeg ventet på å våkne. Kanskje ble jeg født med for små sko. Kanskje er jeg Askepotts onde stesøster, kanskje vil skoen aldri passe, kanskje vil jeg vandre utilpass og malplassert gjennom livet på føtter som verker etter frihet og bare LITT større plass.

Hvis den skoen passer, sier min mor i et tafatt forsøk på å fornærme meg i ny og ne. Vanligvis fortjener jeg det, jeg er jo en rakker. Hun sier også at det er ikke skoene som fører deg frem i verden, men du som fører skoene. Jeg har aldri hatt så mye til overs for denslags eksistensiell drittprat.

Å snuble i egne bein, i egne føtter, i egne sko, er en metafor jeg ikke forstår. Statistisk sett vil det være større sjans for å snuble i andres sko - det er jo langt fler av dem enn det er av meg.

Jeg gleder meg til skoen endelig skal passe. Så kanskje er jeg fremdeles den samme tolvåringen, med det samme ønsket, bare ti år senere. Det er for tiden alt jeg vet om livet og sko.

Tenk at jeg har GLEMT å fortelle om bursdagen min, a? Herregud. Vel, det er ikke like mye glemt som.. på en måte.. at jeg bare dreit i det, men så fikk jeg brev fra Leah, ikkesant. "Sjere Håkon nå må du fortelle om busjdagen din for hvis ikke bli jeg gal og eksploderer ps kan du sende trusa di i posten?"

Det hele begynte med god stemning i en sliten kupé på Bergensbanen. Jepp. Hadde jeg vært kiden til Beckham, hadde navnet mitt vært Kupé Elleve. Tjueto år senere, feiret jeg fødselsdagen min igjen, altså for tjueandre gang. Og etter tjueto gjennomganger skulle man tro at jeg så smått begynte å få dreisen på hele bursdagsgreia. Men nei. Nei, nei. Det gikk til helvete, og jeg vet NØYAKTIG hva jeg burde gjort annerledes. Jeg ringte nemlig Arild. Det er lenge siden vi har hatt kvalitetstid, min aldrende trubadurvenn og jeg. TA PÅ DEG PENKLÆRNE OG BLI MED PÅ EVENTYR, skrek jeg i telefonen. Men je er redd for storby'n, je, sa Arild. PYTTSANN, jeg skal passepå'ræ!, skrek jeg. Og sånn gikk det til at Arild og jeg satt kursen mot hovedstaden, med sekken full av sprit og pågangsmot.

Da vi ankom Oslo, hintet Arild til at han gjerne ville hilse på en kompis han "ikke hadde sett siden krigens dager". Jeg sa okei, det er tross alt ikke ofte Arild er i pillerus og tøff nok til å traske gatelangs i Oslo med sine lange underbukser på. Vel fremme på Bislett kunne vi endelig ringe på en dørklokke hvor det sto Herman. Ikke noe etternavn, ingen øvrig informasjon, bare Herman. Det spraket i intercomsystemet, eller kanskje var det bare stemmen til Herman som var jævelig rusten, i allefall ble vi sluppet inn i en leilighet som var nettopp det; jævelig rusten. Jeg skal ikke prate for mye om Herman, skal bare nevne at leiligheten var FULL av walkietalkier og kikkerter. Og at alle rullgardinene var nede. Og at hvis politiet plutselig hadde banket på, hadde jeg faen ikke blitt overrasket. Og at da vi gikk derfra, var jeg overbevist om at jeg hadde fått tuberkulose, aids og gulfeber. Og blitt plattfot.

Vi dro videre til en førfest, men valgte fort å evakuere, ettersom det ble litt dårlig stemning av at jeg hadde med en nervøs middelaldrende mann i undertøy. Vi endte opp på det eneste stedet som tilsynelatende godtok folk som Arild, i en sliten bule på østkanten som var full av Rune Rudberger og Cowboy-Lailaer. Arild, som fremdeles var i pillerus, ba opp den fineste Lailaen til dans, de fant tonen, og plutselig befant jeg meg alene, i et innrøyka rom med alle østkantens småpedofile bestefedre i pensjonistkrisa. Så jeg drakk, davettu. Og drakk og drakk og drakk. Etter tre hundre øl dukket hun opp. Rita. Hun var nittisju prosent pupp. Kanskje de største puppene jeg har sett. Jeg ble umiddelbart forelsket.

Hvilepulsen til de småpedofile bestefedrene økte betraktelig, og selv om de gliste så kjekt de kunne, var det meg hun valgte å snakke til. Skulle faenmeg bare mangle, egentlig, jeg er jo ellevilt kjekk. ELLEVILT kjekk. Og plutselig, vettu, var jeg så full at TVILLINGEN til Rita dukket opp!

Arild kom tilbake akkurat i det jeg skulle til å invitere alle fire puppene hjem til meg. Gledesdreper. Etter et par heftige gloser jeg sånn HELT seriøst ikke kan gjenta her, forklarte han meg vennlig at det slett ikke var drømmedama jeg hadde foran meg. Så beskrev han i detalj hvordan hun så ut, og jeg kom frem til noe som dette

Selv om jeg fremdeles synes dama var grisefin, merket jeg at det kanskje var greit at jeg ikke hadde invitert henne med hjem. Hvis Arild, selv med tidenes pillebriller, synes hun var så lite delikat at han følte han måtte advare meg, var det kanskje råd verdt å følge. Men SÅ, vettu, drakk jeg helt til det var FIRE av henne.

Og da ble det så god stemning at jeg droppet rådene til Arild som en heit potet, og ba hele gjengen hjem til meg. De smilte, fniste i kor, rødmet og så ned, før de sa: Nei takk, du er ikke helt min type.

Sånn seriøst, jeg fikk avslag av ALLE FIRE. Arild lo, og jeg lusket hjem med halen mellom beina. Ett år eldre, for tjueandre år på rad. Stadig ikke klokere på hverken livet eller kvinner. Eller meg selv. Det eneste jeg vet er at hadde jeg ikke ringt Arild, kunne jeg feiret med to dritheite tvillinger som aldri eksisterte, og - dette er visdom, kloke ord jeg gleder med dere - og at selv fiktive tvillinger er bedre enn en Arild på ordentlig.

En ting har jeg irritert meg over lenge, hele den der "tenn et lys for"-greia på Facebook. Tenn et lys for Berserk, tenn et lys for jordskjelvofrene i Japan, tenn et motherfuckings lys for lyset som brant ut i går. SERIØST folkens! Du kan tenne så mange lys du bare ORKER, du kan sette fyr på jævla hele stua di for alt jeg bryr meg, det forandrer ikke en dritt for de jordskjelvrammede nedi Japan. Det er ikke sånn at faren til Chop Suey trøster sønnen sin med å si : så så, gutten min, nå er det førtifem tusen nordmenn som TENNER LYS for oss, så dette ORDNER SEG.

Med det budsjettet vi nordmenn bruker på å TENNE LYS for alt mulig crap, kunne vi jo bidratt med helt enorme summer til samme formål. Men nei, vi tenner lys. Og da trenger man kanskje ikke engasjere seg noe mer? Er det blitt sånn i to tusen og elleve at man ikke trenger å strekke seg lenger enn til venstre museknapp for å trykke LIKER på Facebook for å være et oppegående menneske? Ligger lista så lavt? JESUS KRISTUS.

Hva skjer etter du har trykket LIKER, egentlig? Skriver du en liten hilsen, forteller du de førtifem tusen andre at dette synes du jaggu var leit, skikkelig trist, og at du tenker på, og ber for, Chop Suey og faren hans? Det ENESTE som er mer bortkasta enn å tenne lys er faenmeg å BE, ass. Hvis du har så jævelig tro på at de bønnene dine blir hørt, så kunne du kanskje vurdert å be en bønn som denne hver kveld før du la deg:

Kjære Gud. Dritfint hvis du dropper jordskjelv og sånn. Amen.

Men, for all del, be i vei, be til du blir grønn og blå, tenn lys, trykk liker på alt du kommer over på Facebook, gjør alt du kan for å virke engasjert uten egentlig å gjøre noen ting. Og jeg lover deg, når stua di brenner ned, når du står på bar bakke uten så mye som et telys igjen, da skal jeg, Chop Suey og faren hans tenne lys for DEG.

Rett skal være rett. Det er sant. Derfor informerer jeg nå om at jeg har fødselsdag i dag. Jepp. I dag fyller gutten tjueto år. Tenk deg det. Tjueto år. Så gammel har jeg aldri vært før. Akkurat nå sitter jeg relativt dritings i en gyngestol og konsentrerer meg SYKT HARDT om å skrive som en relativt edru tjuetoåring. Relativt. Hva ønsker du deg til fødselsdagen min? Du kan få hva du vil. Ja! Jeg skal faktisk gi DEG en gave. Hvor kul ække jeg? (SYKT KUL) Tre ganger tre for meg, for deg, for mora di.

Skål.

EDIT

DAGEN DERPÅ klokken 23:29

HE HEEE. Dette husker jeg ikke. TRIVSEL! Dere er koz. Fyllesyk out.

Du vet den scena sånn helt på slutten av en romantisk film, den scena hvor helten vår er på en overbefolket flyplass, det er mas og lyder over alt, og orkesterstressmusikken stiger til et voldsomt crescendo, kameraet snurrer rundt og rundt, han river seg i håret, kjemper for å gjenvinne pusten og bevare fatingen, før alt plutselig blir stille, en myk strykekvartett eller kanskje en panfløyte drukner maset, og plutselig står hun der, rett foran ham, de omfavner hverandre og lever lykkelig alle sine dager?

Føkk den scena.

Det ække sånn i virkeligheten, vettu, don Johan. I VIRKELIGHETEN blir du stoppet i sikkerhetskontrollen av en dame som heter BRITT. Eller, du tror i det minste at hun heter BRITT, for på idskiltet hennes står det bare b-152-251, og det kan like gjerne være Britt som alt mulig annet. Så du løper tilbake til billettskrankene og bestiller den første billetten til hvor som helst, bare så du kan komme igjennom sikkerheten og vise finger'n til Britt. Med pass og en overraskende rimelig billett til San Francisco i hånda, er du plutselig akseptabel, og Britt slipper deg gjennom, peker mot utenlandsreiser, og du beiner som faen uten egentlig å vite hvor du skal. Det eneste du vet er hvem du ser etter.

Over alt er det mennesker som tilsynelatende ikke har respekt eller forståelse for at du er en mann i en vill og hensynsløs jakt, og du blir møtt med hyl og dømmende blikk bare fordi du løp rett inn i en barnevogn. Og den veltet. Og den lille asiatiske kiden datt ut. Og du tråkka på henne, litt. JESUS KRISTUS, null forståelse. Jada, det er folk over alt, men du har ikke kringkastingsorkesteret i ryggen, de eneste lydene du hører er asiatisk barnehyl og din egen puls. Du får øye på Gaute Ormåsen, men du vet at de ikke selger våpen i tax-free'en, så du ignorerer det og løper videre.

Plutselig har du kommet til det området ved gatene hvor det er et automatisk gangfelt midt på gulvet. Du vet, sånn rulletrapp, bare at den er flat. Som et gangfelt. Hva SKJER med det, forresten? Har du sett det? Folk stiller seg på de, også, vettu. Sånn for å bli tansportert femten meter. For de er jo ikke lenger enn det, VETTU! Femten meter. JESUS KRISTUS, hvordan LEVER disse menneskene som ser nødvendigheten i å ha et FEMTEN meter langt rullebånd i en tre hundre meter lang hall? Og hvordan kommer de seg ellers rundt omkring? Dette er viktige spørsmål, som jeg håper samfunnet plukker opp snart, så vi kan ha en god debatt rundt det hele.

ANYWAYS, du er ved gatene, hallen strekker seg i det uendelige, det er flere mennesker der enn du kan telle, men du trenger bare finne ett. ETT ansikt du kjenner, blant tusen ukjente. En håpløs oppgave, før hjernen din plutselig blir en supermaskin c.s.i-style, du scanner atten ansikter i sekundet, og selv om kringkastingsorkesteret ikke er der for å bygge opp spenningen, er det åpenbart for alle som stirrer på deg at du er desperat etter å finne noen.

Rett før noen ringer for å rapportere at det står en vill mann med fråde rundt kjeften like ved gate k, får du øye på henne. Hun står halvveis med ryggen til, men du kjenner henne igjen. Panfløyta uteblir, hjertet synker til langt ned i magen, og du trekker pusten for å roe deg. For å virke en smule rasjonell. Selv om du har grisekjørt til flyplassen, selv om du har en billett til San Fransisco, selv om du har en hårtufs fra en asiatisk baby hengende fast på skoen, er det viktig for deg å virke rasjonell.

Hei, sier du. Hun snur seg, og du kan se hvor overrasket hun er. Nå kommer det, nå kommer omfavnelsen, nå skal vi leve lykkelige alle våre dager, panfløyte eller ingen panfløyte. Men nei. Der det skulle vært et smil, kruser en misfornøyd snurp. Øynene som skulle fylles med gledestårer, er fulle av raseri. Og stemmen som skulle hvisket at hun elsker deg, hveser hva faen gjør du her. Du får avskjed på grått papir, nei, ikke papir engang, men en brukt serviett fra kaffeloungen. Du bestemmer deg for å droppe rasjonell, rasjonell har aldri ført til noe, du går for desperat, faller til knærne, hever armene i luften og erklærer din evige kjærlighet. I øyekroken observerer du en overvektig fjortenåring som filmer deg med iphonen sin, og du rekker å tenke at dette kommer til å havne på youtube. Crazy guy gets dumped at airport. Men det spiller ingen rolle. Offentlig ydmykelse kan du takle senere. Hun ser ned på deg, du stirrer opp på henne, men øyeblikket varer ikke. Det er over, sier hun. Så forsvinner hun, inn på flyet som skal ta henne til Singapore.

I et øyeblikk kan du ikke helt forstå hva som akkurat har skjedd. Hjernen funker ikke, hjertet slår ikke, i noen veldig få sekunder er du faktisk død. Da du kommer til deg selv er naturligvis det første spørsmålet som melder seg om flyet til San Francisco mellomlander i Singapore. Et siste håp tennes, men da du kommer til gaten er det allerede for sent. Flyet til San Fran er sakte på vei ut mot rullebanen. Uten deg ombord. Og akkurat da kommer du på at du har feilparkert bilen, også. FAEN.

Okei. Han heter Sigur. Ja, jeg vet, Sigur uten d. Altså, HVEM heter Sigur? Eller Siguj, da. For selv om Trude aldri, aldri har hatt noe problem med å kalle meg rrrrævrrråtne slingrrrefitte, så er det tydeligvis VELDIG vanskelig å si Sigurrr allikevel. Siguj. Siiiiguj. Jeg dævver.

Han har det vanskelig, Siguj. Litt sånn "i hurt my self to feel alive"-greie på gang. Litt sånn "omg, the weight of the world is TOO MUCH"-opplegg. Veldig sensitiv type. Når jeg kom hjem etter å ha drukket meg sanseløst full og bitter (det er en annen historie) på formiddagen i går, satt han der, på MIN plass ved kjøkkenbordet, og GREIN mens han leste i avisen om frigjøringen i Kairo.

JEG BARE

Ja, sånn høres jeg ut  når jeg er fyllesyk. Ganske barsk. OG HAN BARE

Og jeg bare







Og han bare


Og jeg bare

Han har trange bukser, Siguj. De er så trange at jeg faen ikke skjønner hvordan han får føttene igjennom nederst på buksebeinet. Det er en uknekkelig nøtt. APROPO nøtter, jeg TVILER på at Sigujs kan gjøre jobben sin etter å ha vært i de buksene. Åjadda, jeg sitter her og skriver om testiklene til min lillesøsters kjæreste. Og da er vi jo plutselig inne på det UROVEKKENDE mange av dere gnåla om da jeg kunngjorde for verden at Trude infact HAR fått kjæreste - nemlig sexlivet til overnevnte.

HAHAHAHAH ER DERE GÆRNE ELLER?! Ingen mann med vettet i BEHOLD vil sexe TRUDE! Ingen OPPEGÅENDE, FORNUF...

Okei, jeg tar poenget. Merde!

Jeg har alltid vært av den oppfatning at JEG kom til å bli gravid før Trude i det hele tatt fikk muligheten til å ha sex. Og det står jeg ved. Men jeg trodde GRUNNEN til det var fordi Trude er teit, MEN NÅ viser det seg imidlertid at grunnen blir fordi JEG alltid kommer til å være i veien, og ødelegge.

Romantisk kveld på kino? I'm there. Bakerst i bussen på vei til skolen? I'm there. Overnatting hos Siguj? I'm there.  "Gruppearbeid" i naturfagtimen? I WILL BE THERE. Så det er MIN plan. Søster'n DIN, derimot, er det faenmeg allerede for seint for.

Trude har fått kjæreste.

Å være mann er vanskelig. Sykt vanskelig. Faktisk har jeg aldri vært borti noe vanskeligere. Joda, GREIT, dere damer kan komme drassende med de VILLE påstandene deres om mensensmerter og tørre mascarabørster, men når alt kommer til alt vet vi jo like godt alle sammen at det er mannen som lider. I det store og hele. Når kvinnen i ditt liv, det være seg moren din, søsteren din, kjæresten din, tanta di fra Trøgstad, niesa di eller "leieboeren" din får kvinnegalskap, er det deg det går utover. Når hårbørsten kommer susende med skremmende hastighet og presisjon, er det deg den treffer. Det er sant som det sies, at bak enhver kvinne - står det en mann som har det verre. Mye verre.

Ta meg, for eksempel. Jeg er syk. SYKT syk. Kan vanskelig forestille meg at noen noensinne har vært sykere. Her snakker vi såpass syk at INFLUENSAEN har lungebetennelse, liksom. Og lungebetennelsen til influensaen har sars. Og sarsen til lungebetennelsen til influensaen har GIKT og er PLATTFOT.

Og her kommer altså vanskelighetsgraden inn - det er SYKT vanskelig å være mann. For når en mann er dødssyk, som jeg, møtes man med mindre forståelse og sympati enn Hitler. Haha, tenker du, nå overdriver'n Håkon igjen. MEN JEG GJØKKE DET.

Var på legekontoret her forleden, du vet, for å få det bekreftet. At jeg snart skal DØ. Det er en kjent sak at jeg kommer fra en liten bygd, vi er ikke så mange her. Allikevel kan jeg ikke huske at det noensinne har vært tomt på venteværelset utenfor legen. Ever. Neida, der er det alltid stinn brakke. Om sommeren da jeg var liten pleide jeg og gutta å selge saft og markjordbær utenfor inngangen, og vi var faenmeg alltid mangemillionærer når vi gikk hjem. Anyways, det er på venteværelset det skjer. Og når jeg kom hanglende inn med mine femtini grader i feber, ble jeg møtt av en unison kald skulder fra

HANNE
Sliten småbarnsmor med kols. Til tross for at hun ÅPENBART
ikke innehar ÉN eneste sympatisk celle, er hun godt likt -og formann-
i foreningen for de kronisk misfornøyde.

TINE
Den obligatoriske bygdelesba med røtter fra Tynset. Flyttet hit til
bygda og presenterte seg en stund som Nils.

SOLVEIG
Den lille drittungen til Annegro og Morten. Annegro og Morten møttes
som deltakere i et frivillig hjelpeprogram i Sør-Afrika, men HVA FAEN
hjelper det når resultatet av sammenslåingen bare er enda en Ida Wulff waiting to happen.

ENKEFRU OLSEN
...er stort sett rusa på sine gamle dager.

..gjett hvem?
TRUDE
Roten til alt ondt.

Som du skjønner kunne jeg like gjerne ha snublet inn i årsmøtet i foreningen for kvinner som hater menn. Og da særlig syke menn. For en mann kan liksom ikke være syk uten at han OVERDRIVER. For noe PISS. Er LITT sympati sånn på tampen av livet for mye å be om?

Frokost har alltid vært en stor greie her i huset. Man kan ikke skippe frokost, liksom.  Det er obligatorisk oppmøte rundt kjøkkenbordet klokken SEKS. Hver dag. Søndag også. Uten tvil fordi min mor har lest det i en eller annen pedagogikkbok. Så til alle pedagogikkmennesker; fu. Vanligvis foregår frokosten slik frokoster flest i det langstrakte land foregår: Den teite lillesøsteren er misfornøyd og emo, den overdrevne morgenkvikke moren er overdreven morgenkvikk, og den kjekke storebroren inntar sin kaffe mens han tålmodig lytter til kvinnfolkenes meningsløse babbel om krig og fred og religion og herregud og sånn.

Jada. Vanligvis er det sånn. Men i dag skjedde det noe fantastisk.

Jeg har jo hørt om det hele livet, at hvis man smiler til verden vil verden smile tilbake. Jeg har hørt om karma. Jeg har forstått at det visstnok skal eksistere noe sånt som et slags regnskap, som måler gjerningene dine opp mot hverandre, og hvis du har gjort mest godt, så får du premie. For å være ærlig ANER jeg ikke hva godt jeg har gjort for å fortjene dette. Alt jeg vet er at det er fest hos meg. Og DU er invitert.

Jeg aner ikke hvordan det gikk seg til. Jeg ser tilbake og prøver å forstå nøyaktig NÅR det skjedde. Nøyaktig HVA jeg kunne gjort annerledes. Men faen, det er håpløst. Det skjedde så gradvis at jeg ikke la merke til det. Like fullt skjedde det, jeg må bare innse det og ta opp kampen. Det er ikke lenger jeg som er MANNEN i huset. Det er ikke lenger jeg som er kongen på haugen. For KONGEN... det er Trude.

Det som skjer når en lillesøster går fra å være jente til å bli kvinne, er det merkeligste, skumleste fenomenet i verden. True story. Jeg ser snart ingen annen løsning på problemet enn å konvertere til homofiliesterne. For når min egen MOTBYDELIGE søster så smått begynner å ta form av noe jeg selv kunne beskrevet som attraktivt, kan man like gjerne bare.. slutte. å. leve. Jeg mener selvfølgelig ikke at jeg synes søsteren min er heit. Hun er fremdeles den mest plagsomme vorta i verden, men i en helt ny pakke - en pakke av typen man som mann ikke automatisk flekker tenner til og rygger unna.

Det jeg PRØVER å si, er at utviklingen, det som skjer når en lillesøster går fra å være jente til å bli kvinne, er et fenomen uten sidestykke. Vi bruker langt fra nok penger og ressurser på å dokumentere denne forvandlingen. Er det bare jeg som ser det ironiske i å bruke milliarder av spenn på å lete etter intelligent liv ute i verdensrommet, som kanskje eller kanskje ikke eksisterer, når det vandrer en rase, et vesen, rundt HER på jorden, som INGEN forstår?

Min en gang lille søster har vokst til noe jeg ikke kan fatte hva er. En kraft av kosmiske dimensjoner, ondskap og innyndene sjarm i en djevelsk coctail som før eller siden vil føre til jordens undergang. Yoko Ono-style. Jeg har alltid følt meg som den beste av oss to, fordi hun fra tidenes morgen har vært en drittunge. Men nå er både dritten og ungen borte. Sporløst forsvunnet. Det som er igjen er en iskald, beregnende, manipulerende, forvirrende skapning. Min mor mener hun er et produkt av meg. DEN kjøper jeg ikke. Jeg tror denne uforklarlige forvandlingen KAN forklares med få ord. Ja. Min søster Trude har blitt kvinne.

----

Sånn apropo ingenting, og btw, liksom; jeg ER verdens dårligste blogger. Med oppdateringer sånn én gang i måneden, synes jeg det er spinnvilt at det i det hele tatt finnes folk som leser. Men i allefall, for en stund siden fikk jeg spørsmål om jeg kunne anbefale noen gode, morsomme blogger. Det er klart jeg kan. Men jeg har veldig dårlig oversikt, type Siv-Jensen-på-heterofilt-utested-dårlig-oversikt. SINNSSYKT dårlig oversikt, med andre ord. Så, derfor, hvis du vet om noen morsomme blogger, kan du gjerne legge igjen linken i kommentarfeltet, liksom. Pluss i margen. Jeg skal bare anbefale én blogg, men det er til gjengjeld den beste og mest velskrevne bloggen i Norge. Og er du orientert, er den innmari morsom også. http://dagensbeste.blogspot.com/

Hederlig (les: LATTERLIG) omtale går til Dagbladets debattsider, og selvfølgelig denne karen.

Jeg kan leve med den der undercut-greia mange har på gang om dagen. Jeg kan leve med palestinaskjerf også. Palestinaskjerf og penkjole. Joda, det er greit å vise hvor man står, i pentøyet også. Jeg takler de fleste RU'ere. Jeg liker folk med meninger. Tatoveringer er helt okei. Og piercinger er ditto. Jeg kan leve med ekstrem skarring. Det er først når alt dette kommer i samme pakke at jeg får litt problemer med å.. puste. Tydeligvis.

Møt Nora. Det er nyttårsaften, og Nora er min borddame på høyre side. Jeg kjenner henne ikke, hun dukket opp sammen med Amalie, som er søsteren til Mads, som igjen er vert for kveldens selskap. Nyttårsmiddag med gode venner, som det het i eventen på le' Face. Gode venner. Fantastiske venner. Og Nora, da. Nora føkkface.

Samtalen gikk lystig. På min venstre side hørte jeg latter. Rett ovenfor meg satt Harald, han lo også. Det gikk opp for meg at de eneste som ikke tilsynelatende koste seg i HJEL var meg selv og Nora. GREIT, tenkte jeg. Jeg får vel investere litt tid på denne merkelige, merkelige fremtoningen. Så jeg snudde meg mot henne og spurte om hun likte maten. Hun svarte skarrende tilbake, og jeg kjente et delikat dryss, små perler av spytt, som vennlig dusjet meg i ansiktet. Jeg så regnbuen i fossefallet som dekadent landet i maten min. Jeg flyttet diskret på tallerkenen, uten at det hjalp nevneverdig. Det regnet ustanselig spytt på kalkunen min. Det gikk forsåvidt greit, jeg var plutselig ikke sulten lenger. Det eneste jeg tenkte helt manisk på, var hvordan jeg skulle få tørket spyttet hennes av ansiktet mitt, uten at hun så det. Jeg ville jo ikke såre henne. Selv om, liksom, hva skulle hun sagt? "LIKER DU IKKE Å HA SPYTTET MITT I ØRET??!"

Ehnei.

Joda, hun likte maten. Hun bare spiste vanligvis ikke kjøtt, men tenkte hun skulle gjøre et untak i dag, siden hun hadde fått komme på middagen sånn helt i siste liten. Hun ville jo ikke være uhøflig heller, liksom. Nei, DET vettu, sa jeg, og kjente spyttet renne nedover kinnet. Jeg tok mot til meg, og tørket det av med skjorteermet. Og da fikk jeg seriøst HVA?!-LIKER-DU-IKKE-SPYTTET-MITT-blikket. True story. Men allikevel, det ble mindre spytting etter det. Så jeg antar hun skjønte at NEI. Jeg ække fan av spyttet ditt, SORRY.

Allikevel vet jeg ikke om det var udelt positivt at det ble mindre spytting. For når spyttingen forsvant, åpnet det liksom for en ordentlig samtale. Og for å være ærlig likte jeg spytteNora bedre enn snakkeNora. Hun bare folkemord ditt og konspirasjonsteori datt. Amerikanske styresmakter, og mannen i månen. Finnes egentlig Osama Bin Laden? Og det er seriøst bare et tidsspørsmål før dyrene gjør opprør mot oss menneskene. Jeg dævva. Opptil flere ganger i minuttet. Etter tre TIMER, og flere mentale facepalmer enn jeg kan telle, bestemte jeg meg for å prøve å vinkle samtalen inn på noe litt mer... trivielt. Så jeg fortalte om konserten jeg skal på tjuesjuende februar på rockefeller (skal du dit? KOZ), og la på i tjukke lag om hvor fantastisk musikk er. Særlig Elvis. Jeg mener, herregud, Elvis er episk, det mest fantastiske mennesket som noensinne har vandret her på jorda - sårri Jesus -  han var reinkarnasjonen av alt som er fint og flott og vakkert og godt. Men neida. Nora bare: BÆÆ, musikk er så jævelig mainstream, ALLE liker det, liksom. Det GÅR an å tenke selv, liksom. Man MÅ ikke gjøre det alle andre gjør. Så spurte jeg hva hun hørte på, da. Og hun svarte at hun var litt mer alternativ. Hørte på andre ting. Pulsen sin og sånn. Trær. Og sånn. Det er tross alt veldig viktig å være sin EGEN person, og ta EGNE valg. Og dessuten suger Elvis, sa hun.

OG JEG BARE

OG SÅ BARE

OG SÅ BARE

OG SÅ LITT SÅNN IGJEN


FØR JEG BARE OKEI, YOU'RE GOING DOWN

Skjønner hva du mener, sa jeg. Alle er så jævelig i mot pelsdyroppdrett og barnearbeid. HERREGUD. Ingen tør å ha egne meninger, vettu. JEG synes barnearbeid er topp, men hver gang jeg diskuterer det med noen, er de alltid hjernevaska av massene, fullstendig blinde for det faktum at de mener akkurat det samme alle andre mener. Vet du hva annet som er flott? Å sette fyr på gamlehjem. Jeg setter ikke fyr på så mange gamlehjem lenger, det er har liksom blitt så mainstream. Nå setter jeg fyr på min egen ræv i stedet. HAHA, husker du når det var pop å sette fyr på kirker eller? Good times. Så sinnssykt nittennittiåtte, ass. Og hva faen skjer med politikken om dagen? Ved det forrige valget stemte jeg på det partiet som faktisk VANT. HVA FAEN, liksom? Hadde jeg visst at ALLE andre også kom til å stemme på Jens, så hadde jeg stemt noe annet, ass. Og ER DU EGENTLIG KLAR over hva vi gjør her i kveld? Feirer NYTTÅR. DET er mainstream, det. Kom, a, så stikker vi til Moskva og feirer incest i stedet, og i stedet for raketter kan vi kaste DRITT opp i lufta.

(Okei. Talen har blitt noe utarbeidet i ettertid, men det var sånn basically det jeg sa. Red.anm)

Da jeg var ferdig, merket jeg at alle så på meg. Det var så stille at jeg kunne høre farrisen bruse i glasset. Og DET er sykt stille i et rom med tjue mennesker. Nora så på meg og blunket heftig. Jeg så etter Harald, håpet han ville bryte stillheten og redde meg. Redningen kom aldri. Jeg kunne like gjerne druknet i et hav av spytt.

I fjor var nyttårsforsettet mitt å begynne å røyke. Det gikk dårlig. I år er forsettet mitt å ikke ALLTID si det jeg tenker. Jeg har trua. Godt nyttår!

Brasil har fått sin første kvinnelige president. Visste du det? Brasil, liksom. Japanske hvalfangere har blitt jaget rundt av hvalelskere med harpun, og greier. I Australia er det flom. Folk dævver. I Sibir brant et fly. Folk dævva. Tolv menn har blitt arrestert i England, mistenkt for terror. Nord-Korea sier hallå, Sør, skal vi åpne for dialog? I Bolivia er det helt ville gateopprør. I dag ble det fremlagt en rapport som forteller at så mye som 2043 mennesker har blitt drept av britisk millitært utstyr de siste fem årene, bare i Pakistan. 2043 mennesker, for det meste sivile. Folk som deg selv. Men, seriøst, 2043 menneskeliv tapt er ikke noe å gispe over, i deler av Afrika dør så mange mennesker hver dag. Sult, sykdom, krig. Dette er nyheter, folkens. Dette er her og nå.

Men vet du hva, eller? Voe skal motherfuckings slutte å blogge.

Det er klart at jeg KUNNE ha gjort det annerledes. Når jeg tenker tilbake på det innser jeg at jeg BURDE gjort det på en annen måte. Men kunne og burde er bare ord, og selv om jeg tenker kunne og burde til jeg eksploderer i fillebiter, forandrer det ikke hva som FAKTISK skjedde. Aje - det som FAKTISK skjedde er erkefienden til kunne & burde.

Jeg VISSTE jo at dagen kom til å komme. Jeg er jo ikke DUM. Jeg mener, jeg er i allefall ikke like dum som det skremmende flertallet av de som diskuterer inne på dagbladet.no. Hvis du føler at livet er trist en dag, kan du alltids klikke deg inn der for å lese hva Ola Nordmann mener om nyhetene. Skjønt, Ola Nordmann er ikke representert, da. For du finner bare den snobbete broren hans Knut og den analfabete tremeningen Ida. Og noen venner av Knut og Ida. Nyhetene er forresten heller ikke representert. Det er mer sånn "du er dust som ikke mener det samme som meg om bensinprisene, faren min er sterkere enn din, tissen min kan tisse lenger enn din, bilen min er finere enn din, kona mi også" vs "jeg har ikke penger eller utdanning, men har motherfuckings klart meg fint alene uten hjelp av den norske stat, og synes ingen andre fortjener hjelp heller, rullings er forresten for dyrt" vs "jeg er muslim, men det går bra, for jeg er syyykt integrert" vs "verden trenger intellektet mitt, jeg er den smarteste jeg vet, herregud, nå går det nok opp et lys for alle som ikke skjønner bæret, etterpå skal jeg beundre meg selv i speilet og ha sex med hjernen min".

Kanskje er forskjellen liten på en dagbladetdebattant og en blogger, jeg innser at jeg er på tynn is, men forskjellen - og isen - ER der. Og det er det viktigste for meg.

Hei, digresjon. Tilbake. Jo. Jeg VISSTE jo at dagen kom til å komme. Jeg er jo ikke DUM. Helt siden min tidligere kjæreste Marit, og min forhenværende kompis Mikkel ble kjærester, har jeg visst at NÅR, og ikke HVIS, Mikkel begynte å oppføre seg toskete, ville Marit komme løpende til meg for å gråte. Jeg har sett for meg scenarioet mange ganger. Spilt det om igjen og om igjen i hodet. Noen ganger var jeg sykt cool. SYKT COOL. Jeg snakker hår-på-brystkassa-solbrille-Jack-Nicholsen-cool. Andre ganger var jeg sykt sympatisk. SYKT SYMPATISK. Jeg snakker mor-Teresa-skrubbsår-på-kneet-Julie-Andrews-sympatisk. Men når det faktisk skjedde var jeg ikke cool. Ikke sympatisk. Ikke avventende, ikke forståelsesfull, ikke irritert, ikke opptatt, ikke vennlig, ikke avvisende, ikke sjarmerende. Jeg var ingen av de tingene jeg hadde sett for meg. Jeg var...

Desperat.

Ja. Skikkelig, ordentlig desperat. Jeg snakker førsteklasses desperasjon; Gaute-Ormåsen-leter-etter-talentet-sitt-desperasjon. Jeg snakker Bill-Clinton-I-did-NOT-have-sexual-relations-with-that-woman-desperasjon. Jeg snakker siste-episode-av-Lost-desperasjon. Du skjønner tegninga. Ikke? Da har du vært for mye på dagbladets debattsider.

Tegninga in question. Jeg tipper du skjønner'n.

AAANYWAYS. Jeg KUNNE sagt at Mikkel var en dust. Jeg BURDE sagt at Marit var en dust som kom til meg for å klage over at Mikkel er en dust. Jeg KUNNE sagt Hallå, baby, la oss danse inn i evigheten sammen, men det er HELT greit at jeg IKKE sa dét, egentlig. Jeg KUNNE sagt Shit happens, biiitch, karma er en HOOORE, men det er forsåvidt greit at jeg ikke sa det heller. Jeg BURDE vært DENNE karen.

HOW U DOIN'?

Men av en eller annen grunn, selv om jeg hadde tørrtrent på arrogant og spydig og kostbar tusen ganger, endte jeg opp som denne karen:

PLEASE <3 ME, lix.

Nei. Det er fremdeles ikke beskrivende nok for akkurat HVOR desperat jeg plutselig ble. Jeg var litt mer som kattepusen som har saiko badeangst fordi han har lest på dagbladet.no at bare idioter vasker seg.

Ja. Det ser mer riktig ut, rent desperasjonsmessig.

Altså. Her er liksom katten meg, da. Og vannkrana der, som katten klamrer seg til, er Marit. Nei, ikke på ORDENTLIG, da. Jeg er ikke forelsket i en KRAN, jeg er ikke fra Brumunddal, liksom. Ah, vent'a, så skal jeg gjøre det enklere å skjønne.

Det er liksom en metafor, eller noe. Apropo Brumunddal, jeg oppfordrer alle til å lese denne bloggen, skrevet at en feiende flott kar som heter Fredrik. Han er fra Brumunddal - og blogger for å BEVISE at bygda hans ikke er like håpløst tapt bak en låvedør som jeg skal ha det til. Noe som i og for seg beviser at jeg har rett. Men sjekk ut bloggen, jeg er allerede fan.

Så hva skjedde? Etter at jeg hadde sagt og gjort alt det jeg ikke BURDE, ble jeg sittende alene ved bordet på kafeen. Det verket i knærne etter at jeg hadde krøpet på dem, bønnfalt henne om å ta meg tilbake. Det verket forsåvidt i sjela og hjertet også. Det verket en smule i venstre kinn også. Men aller mest verket det i stoltheten. Jeg kan tenke meg at det er en slik knekk i stoltheten som dytter potensielle seriemordere over streken. For eksempel de av den typen som føler seg latterligjort og ydmyket av en blond dame, og derfor begynner å drepe alle blonde damer. Men.. dette var jo forsåvidt min egen feil. Skadeskutt ved egen hånd. Og jeg kan bare seriedrepe meg selv én gang. NEDTUR. Seriøst. Ingenting ordner seg for meg, LISSOM.

:( BUHU og sånn.

Juletrestjerna var alltid et diskutert tema allerede tidlig i julen. Min mor er ikke særlig høy. Min far, derimot, var høy. For meg var han den høyeste og største mannen i verden. Selv da jeg begynte å ta ham igjen, var han fremdeles enorm. Det var alltid han som satt juletrestjerna på plass da vi var ferdig med å pynte juletreet. Hvert eneste år. Når den var på plass, så han stolt på min mor. Det var viktig for ham, dette med stjerna. Det var viktig for min mor også. Først når den var på plass der oppe, langt over hodet hennes, kunne jula begynne. Hun så på ham med det samme blikket hvert eneste år, blikket som sa mye mer enn jeg forsto som liten. Men jeg antar det betydde jeg elsker deg, jeg er så glad for at du er min, for at vi har hverandre, og for at vi har skapt dette hjemmet, og denne lille familien. Så kysset de foran juletreet, mens Trude fniste og jeg himlet med øynene.

Det er stille. Hun er stille. Selv om jeg ser at hun aller helst vil skrike til hun er tom for stemme, tårer, krefter, er hun stille. Det er snart jul igjen. Men ingen har nevnt juletrestjerna.

Jeg elsker deg. Jeg er så glad for at du var min, for at vi hadde hverandre, at dere skapte dette hjemmet, og denne lille familien. God jul.

Det her er så jævelig kleint.

Du vet når du møter noen, og dere kommer godt overens, og dere begynner å kline litt, tafser litt på puppen, stikker hjem til henne (eller han, hallo, no judgement), nakentafser litt og lar det stå til? Du vet når du prøver å stikke av uten å vekke henne (eller han, hallo, no judgement) dagen etter, men hun våkner, og du sier med din mykeste stemme heeei, vekte jeg deg? Jeg er på vei til et møte, ville ikke vekke deg, men jeg ringer, okei? Jeg ringer.

Selvfølgelig ringer du ikke. HALLO. Men, du vet, så går det et par dager, kanskje uker og måneder, og så møter du henne (eller han, hallo, no judgement) igjen på en kafé med din syriske venn Uhl, og du blir nødt til å bruke din mykeste stemme igjen for å si heeei, er det deg? Jeg mente å ringe, men telefonen min ble stjålet, og på vei tilbake til leiligheten din for å få nummeret ditt på nytt, gikk jeg forbi en brann OGSÅ hørte jeg barnegråt OGSÅ hoppet jeg inn i huset for å redde ungen OGSÅ ville aftenpoften intervjue meg OGSÅ ble jeg dratt ned på nrkhuset OGSÅ luktet det røyk av klærne mine, så jeg måtte dra til et renseri i kvartalet nedenfor, og der jobbet det en gammel senil dame som trodde jeg var barnebarnet hennes, så hun ga meg en masse godterier jeg ble dårlig i magen av, så jeg måtte bruke doen på renseriet, og da den gamle senile damen skulle forklare veien til dass gikk jeg feil og endte opp i et pakkerom fullt av narkotika, våpen og russiske horer, altså de russiske horene hadde våpen, og røyka hasj, men da var det allerede for sent for meg, de rare godteriene kom ut igjen i nitti kilometer i timen, jeg skal ikke si fra hvor, men de russiske horene skvatt og ble paranoide av all lyden jeg lagde, og pakket meg ned i en eske og sendte meg til Syria, heldigvis for meg var esken full av hermetiserte pærer, noe jeg egentlig aldri har vært særlig fan av, men må man så må man ikkesant, akkurat på samme måte som at jeg måtte et par ganger i eskehjørnet hvis du skjønner hva jeg mener, nei, nå prater jeg fælt, men i Syria møtte jeg Uhl, han er forfatter og har lært meg språket, vi kom tilbake først i dag, og jeg var på vei opp til leiligheten din igjen for å få nummeret ditt, men Uhl bare MÅTTE ha kaffe først. Hvordan haaar du det?

Men, du vet, dama (eller mannen, hallo, nëna jote dhe mua (les: no judgement på syrisk)) skjønner at du bare juger, og det er eksakt i det øyeblikket at kleinheten virkelig treffer.

Det her er så jævelig kleint. For jeg føler nå at dere er damene (eller, hallo, mennene, jeg har ingen preferanser så lenge det er pupper i bildet) jeg tafset på og aldri ringte igjen. Jeg føler også at uansett hvilke ville unnskyldninger jeg kommer med, så vil dere neppe tro meg. Og det gjør dere klokt i. For Uhl finnes ikke. Jeg har aldri vært i Syria. Og nëna jote dhe mua betyr slett ikke no judgement. Det eneste som er sant er at jeg virkelig ikke liker hermetiske pærer.

Men jeg liker dere. Og selv om jeg ikke har tenkt til å verken unnskylde eller forklare fraværet mitt, så håper jeg dere er klare til å trykke meg til deres bryst igjen, for jeg har SERIØST savnet... det generelle området i relativ nærhet av puppene deres.

Jeg ringer, okei?
Jeg ringer.
-Håk

[insert en SYKT ektefølt, SYKT oppriktig, SYKT ærlig rett fra levra unnskylding hva dårlig blogging angår. Hei, Leah.]

Jeg har jo vært singel iii.. Herregud. Snart et år, ass. Og selv om JEG fremdeles er overbevist om at det var kvinnen i mitt liv som glapp, er liksom ingen av vennene mine det. De er mer sånn: ut på hesten, ri en sau, gammel hund sykler ikke, ogsåvidere. Eller noe i den duren, som jeg tolker dithen at jeg må begynne å se etter potensielle fremtidige koner snart. Derfor sa jeg at det var a-ok når min """"""""gode venn"""""""" Christer mekka en date med et par pupper han mente ville være PERFEKT for meg. Jeg har nevnt Christer før, det er han der kaksete karen som plukker opp sekstenåringer på Nettby. Søtt.

Det her med dating er litt sånn.. jeg vet ikke. Jeg ække fan, lix. Jeg liker å skrive lix. Da føler jeg meg så jævelig hip. Lix er det nye typ, typ. LIX BABY! Okei. Nok babbelsnabbel. Heheeee. Snabbel. OKEI! Tilbake til dette med dating, jeg er fremdeles litt der at jeg synes sånne ja/nei-lapper er den beste måten å gå frem på. Min første date var på ungdomsskolen en gang, med ei jente i c-klassen og pappaen hennes. Jeg husker at moren min var mer opprømt enn meg, og stressa meg enormt på at jeg måtte ta på pene klær hvis jeg skulle på date. Jeg har et vagt minne av at min mor finner frem klær og vannkjemmer håret mitt, og i en alder av tjueen ser jeg fremdeles tilbake på den daten med skrekk og avsky.

Anyways. D-dagen kom, jeg gredde håret og tok på mitt beste undertøy. LIX, det er ikke sånn at jeg pleier å flashe trusa (it's been known to happen), men det er faenmeg viktig å ha på behagelig undertøy når man skal gjøre et godt førsteintrykk på noen. Og etter å ha sett bilder av kvinnebeinet, Ane,  var jeg egentlig ganske keen på å gjøre et godt intrykk. Derfor pynta jeg meg litt ekstra.

NEIDA

NEIDA

OHJE

Jeg er jo en morsom kar. I tillegg til å være ydmyk og beskjeden, er jeg SYKT, SYKT kjekk og har enormt god sans for humor. Og stor tiss. Halla. Men faen, jeg kan jo ikke TRYLLE, jeg er ikke MAGISK, jo jeg er litt magisk, jeg kan ikke gjøre gull av gråstein. Og denne dama var gråstein vol 5. Extended version. For seriøst, du kan se så bra ut du bare ORKER lix, men hvis du  ikke har LITT personlighet å backe trynet med, så kommer du ikke langt. Kroppen er et tempel også videre, og i dette tilfellet snakker vi om et forlatt tempel, lysene sto på, men det var ingen hjemme.

Men..hvor var jeg? Jo, jeg er en  morsom kar. Liker humor. Det er ingenting som kan få to fremmede til å slappe av i hverandres selskap like godt som en ordentlig god vits, eller morsom historie. Så mens vi ventet på maten fortalte jeg like gjerne om min onkel i Afrika. Det er en fønni historie, men dama lo ikke. Etterhvert skjønte jeg at jeg måtte ta små pauser. Pause for response, LIX. Så ble det sånn at jeg løftet vinglasset og tok en slurk av husets hver gang jeg måtte tydeliggjøre at HER passer det å le. Det funka. Men Herre JESUS KRISTUS, for en latter. Sånn oink-oink-opplegg. Hun bare: eHI eHI eHI eHI, og her gikk to ting opp for meg.

Nummer én: jeg kom til å bli FULL hvis jeg måtte drikke hver gang hjernen hennes trengte et par sekunder på å ta poenget.

Nummer to: jeg burde bestille øl.

Så begynte hun å snakke. Masse. Og da gikk en tredje ting opp for meg. Jeg burde tatt med våpen.

Noen ganger, når jeg kjenner at det er svært lite å hente hos den jeg snakker med, liker jeg å snakke over hodet på den andre. Ja, jeg vet, jeg er fryktelig. Derfor var samtaletemaene blant annet oljeborring i Lofoten, aidsproblematikken, Siv Jensen og andre kjønnssykdommer, Nobelprisen for litteratur, den russiske revolusjon, barnearbeid i Libanon, og SÅKLART hvordan man kan dra paralleller mellom sjølveste Jesus og Lady Gaga. Og det slo aldri feil. Uansett hva vi snakket om, det være seg medias behandling av Lommemannen eller jødeforfølgelse; når jeg tok en slurk sårt tiltrengt alkohol, sa dama eHI eHI eHI. Jeg kunne fortalt henne at jeg voldtar hundevalper og tisser på gravstøtter, og hun ville ledd dersom jeg drakk etterpå.

Etter maten var det duket for kino. Jeg gikk litt bak kvinnemennesket, studerte rumpa hennes, må vite, da hun plutselig bråstoppet. Åja, vi hadde kommet til inngangsdøra til kinoen, men ikke sjans i helvete for at hun fikk den opp. Hun dytta og dytta, men ingenting skjedde. Jeg kremtet og pekte der det sto PULL med store bokstaver. Hun sa eHI eHI et par ganger, også sa hun: jeg tror nesten du må være med meg over alt, jeg, hvis ikke kommer jeg ikke inn noen steder. Du och jag, Alfred, sa jeg. Jeg heter ikke Alfred, sa hun.  ...!!!

Filmen var morsom, kveldens desiderte høydepunkt. Jeg lo, og når jeg lo, lo dama også. eHI eHI. Jeg tenkte at okei, jeg kan jo ikke hate henne for at hun ler der jeg ler, filmen er jo morsom. Men rett etter kom en scene som var ganske trist, og jeg bestemte meg for å teste henne. Jeg lo, og riktignok. eHI eHI til jeg fikk mensen i øra. Og jeg bare:

Så var daten endelig - ENDELIG - over. Vi sa hadet på badet, ja og ha, og snakkes. Jeg dro opp til Christer for å rundpule'n i ræva med en øks, men på veien hjem fikk jeg høre at Nettby skal legges ned. Jeg droppa øksa som en heit potet, for det å miste Nettby må være for Christer som å miste tre kilo nyyydelig heroin for Knut på plata. Jeg nøyde meg derfor med å tisse i kaffen hans. Nå er vi skuls. Eller egentlig ikke. For Christer LIKTE kaffen jeg lagde, lix. Han bare mmmmm, dætti var gøtt kaffi Håk. Og jeg bare <3 lix. Mohaha, lix. Lix, lix.

Nei, dating er ikke helt min scene. Jeg holder meg til mora di, ass.

På barneskolen gikk jeg i klasse med en gutt som het Øyvind. Han heter forsåvidt fremdeles Øyvind. Øyvind var en såkalt spesiell gutt. Det var i allefall det vi fikk beskjed om når vi spurte hvorfor han ikke var helt akkurat nøyaktig som alle oss andre. Øyvind var autist. Han er forsåvidt fremdeles autist. Jeg vet ikke akkurat HVA som er greia, han er skarp som en kniv, blant de smarteste menneskene jeg kjenner, men han er fullstendig avstengt følelsesmessig. Jeg har aldri hørt Øyvind le, i allefall ikke sånn ordentlig, sånn fra hjertet. Jeg har aldri sett ham bli sinna. Jeg har aldri sett ham gråte. Eller, jo. En gang.

En dag for mange år siden var jeg Håkon, ti år. Vi skulle ha Vise Frem på skolen dagen etter, og frøken ga oss beskjed om at vi kunne ta med yndlingtingen vår for å vise frem til de andre i klassen. Jeg gledet meg helt vilt. Jeg hadde nemlig ringt inn til en konkurranse på lokalradioen og vunnet flyet til han onde fra TALESPIN. OMG. Oeeejee, Talespin, oeeeooo, Talespin! Husker du ikke Talespin, sier du? Null problem, klikk her hvis du er keen på et møte med den FETESTE TVSERIEN EVER.



Anyways. Don Karnage, som superskurken heter, var mitt idol som liten. Mhm, ondskapen festet tidlig grep rundt mitt lille liv. Hurra. Skipet var helt RÅTT, hadde tre par vinger og kunne fly opp ned og baklengs og gikk aldri tom for bensin. Jeg gledet meg til å vise det frem, til Haralds misunnelige blikk, og til å skyte liksomlaserstråler på barbiedukken Rebekka garantert kom til å ta med.

TriWing Terror = jizz in my pantz

Det var en veldig ivrig Håkon, ti år, som våknet dagen etter. Han hadde sommerfugler i magen, tok tskjorta på feil vei, spiste frokost i en fei, glemte å gre håret, og løp til bussholdeplassen en halvtime før bussen kom. AW, jeg VEIT, sykt dødssøt. Hjemme hos Øyvind var ting litt annerledes. Moren hans hadde vekket ham, han hadde stått opp og kledd seg, spist frokost med familien sin, og når faren hans spurte hva Øyvind hadde tenkt til å ta med på Vise Frem, hadde Øyvind bare smilt lurt og sagt at han skulle ta med det beste han visste. Moren og faren visste at Øyvind hadde en gammeldags trekkoppbil han likte å brumme rundt omkring, du vet sånn små barn gjør, brummer til spyttet står til alle kanter. De tenkte ikke noe mer over det. Så fortsatte de frokosten sin i ro og mak uten hverken sommerfugler, vrange tskjorter eller ugredd hår. Rett etter at moren hans hadde sendt ham avgårde, hadde Øyvind gått ned i fjøset og hentet en nyfødt katteunge, lagt den i sekken, og tuslet fornøyd mot skolebussen.

Vise Frem var i tredje time, før spisepause og storefri. Og det var bra, for jeg hadde ikke klart å vente stort lenger. I andre time hadde vi lesetime, og det var helt stille i klasserommet da Øyvind plutselig begynte å skrike. Og jeg mener ikke bare sånn litt. Jeg mener full-on-dødsangst-haien-kommer-skrik. Øyvind satt på pulten foran meg, og jeg så at han reiste seg, helt stiv i kroppen, og bare skreik og skreik. Frøken ble helt forstyrra, og begynte å skrike selv. Jævelig profesjonelt. Til slutt fikk hun kontakt med Øyvind, og tok han med ut på gangen. Hun kom inn igjen, hentet sekken hans, gikk ut, og hele tiden kunne vi høre at han skreik og skreik.

Jeg vet ikke hva som skjedde på gangen, men skrikene til Øyvind ble fjernere og fjernere, og til slutt kom frøken alene inn igjen. Hun fortalte at Øyvind hadde tatt med seg en liten katteunge for å vise frem på Vise Frem, fordi katteunger var det fineste han visste, og han ville dele det med klassen. Men da han skulle se om katten hadde det bra mens vi leste, var den desverre død. Derfor hadde han begynt å skrike så fælt, sa frøken. Da Øyvind kom inn igjen var han rolig og stille. Han så trist ut, møtte ingen blikk, bare stirret i gulvet og satt seg stille på plassen sin. Sånn fortsatte timen, og da det ringte ut til friminutt mellom andre og tredje time, ble han bare sittende på plassen sin. Vi hadde ikke lov til å være i klasserommet i friminuttene, og frøken låste alltid døra. Mens vi andre trasket ut, satt Øyvind helt i ved pulten sin på andre rad, og da jeg spurte frøken, sa hun at vi bare skulle la ham sitte. Så låste hun døra. Igjen, jævelig profesjonelt.

Da hun kom tilbake, og Øyvind hadde sittet alene i et låst klasserom i femten minutter, var det endelig Vise Frem. Jeg satt meg på plassen min, og fiklet i sekken for å finne fram TriWing og Don Karnage. Foran meg satt Øyvind, og jeg kunne til og med se bakfra at han var trist. Hodet hang, som pakket inn i våt, tung bomull. Han var stille, fullstendig lydløs, men innimellom ristet han, og jeg skjønte at han gråt. Med tungt hjerte innså jeg hva jeg måtte gjøre. Jeg fant frem TriWing, og la den på pulten til Øyvind. Han så på meg uten helt å skjønne hva jeg mente, og jeg hvisket til ham at fra nå av var det hans fly, og at han kunne vise det frem på Vise Frem.

Det tok ca tre sekunder for Øyvind å komme over den døde kattepusen. Med sorg i et fornøyd hjerte, eller glede i et trist, så jeg ham presentere min TriWing der oppe ved kateteret, mens han brummet og spyttet og koste seg gæli.

I går hentet jeg min mor på kaffebesøk hos moren til Øyvind. Jeg ble invitert med inn, og takket ja, for mora til Øyvind er alle milfers mor. Hun er MILFM, liksom. Vi begynte å prate om Øyvind, som jeg strengt tatt ikke har mye kontakt med lenger, og hun fortalte at han som én av svært få nordmenn nylig fikk stipend til en eller annen skole for astrofysikk i Tyskland. Way to go. Hvorfor forteller jeg denne historien, egentlig? Jo, for da jeg var inne på rommet til Øyvind like før vi skulle dra, så jeg dette:

Jeg ble litt sånn rar og varm og seig og myk inni meg når jeg så at Øyvind hadde tatt vare på TriWing. Ikke bare tatt vare på den, den står til alt overmål i en hylle på rommet hans. Og når jeg så det gikk det opp for meg at det jeg gjorde for ham den dagen vi hadde Vise Frem, betydde mer for ham enn denne lekesaken noensinne ville betydd for meg.

Derfor skal jeg gjøre noe som er syyykt klisjé. Jepp. Jeg skal nemlig oppfordre deg som leser dette til å gjøre noe fint for noen i dag, en god gjerning eller noe annet bra. Hvis du vil kan du fortelle meg etterpå hva du gjorde, men det er ikkeno' TVANG her, liksom.
Men jeg blir SYKT SKUFFA [hei Leah!] hvis du ditcher.

Etter at jeg har lest dagboka hennes tusen ganger, har Trude nå gått bort fra papirformat, og begynt å føre dagbok på pc'en. Det var første hinder på vei mot HEVNEN. Jeg kommer til å skrive HEVNEN med store bokstaver, siden det er den mest EPISKE HEVNEN noensinne. Jeg tror jeg slenger med en sånn også ®. ..hvor var jeg? JO! Trude har begynt med pcdagbok, så det er ikke like lett for meg å skaffe informasjon om henne lenger. Og informasjon trengte jeg sårt. Planen var klar, steg for steg, men jeg trengte informasjon, names, locations. Veldig James Bond. Jeg gikk inn på rommet hennes mens hun var borte,  tok pc'en, og forlot åstedet glad og fornøyd, bare for å finne ut at pc'en var passordbeskyttet. WTF, where's the TRUST, liksom?! På tredje forsøk, etter 'ilovehåkon' og 'iamsecretlyalesbian', traff jeg blink: ansjospizza. ANSJOSPIZZA.

Jeg leste hele greia fra a til å, og fant noen avsnitt som handlet om vår far, og hva Trude tenker og føler rundt det at den lille familien vår gikk fra å være fire til å bli tre. Vi er ganske flinke til å snakke om det her hjemme, men der sto det ting jeg ikke ante at hun tenkte på. I et lite øyeblikk fikk jeg et stikk av dårlig samvittighet, og jeg tenkte herregud, denne fantastiske unge kvinnen er lillesøsteren min, og jeg elsker henne. Det var et KORT øyeblikk. Jeg er faktisk ikke sikker på om det skjedde på i det hele tatt. Det fremgikk også av dagboken at Trude er ganske KLAR for en gutt i klassen sin som heter Robert. Og det var egentlig alt jeg trengte å vite.

Jeg er jo min søsters bror. Og som TIDENES kompliment til henne [og ditto fornærmelse for meg] er vi ganske like. Mens hun har gleden, GAVEN, av å kunne være min lillesøster hver dag, har dette aldri ført noe godt med seg for MIN del. Før nå. For jeg er ganske flink til å etterligne Trudz. Særlig hvis jeg faker tett nese. Og i telefonen er det nesten idiotsikkert. Jeg lette frem mobilnummeret til moren til Robert, og forberedte meg mentalt på det som skulle skje, hele HEVNEN® var avhengig av at denne samtalen gikk bra, og var sånn noen lunde troverdig. Jeg trakk pusten og slo nummeret. Ett ring. To. Tre. Jeg ble nervøs, holdt på å avbryte oppdraget, men på det fjerde ringet fikk jeg svar.
-Hei, det er Jorunn?
-Det er Trude, kjæresten til Robert.
-Åja, hei. Jeg er på jobb, går det bra med Robert?
-Jada, men han vil ikke snakke med meg.. for jeg fortalte at jeg er gravid. [Her prøvde jeg å hulke litt, hahaha, FAIL. Nå trodde jeg at hundreogett var ute, at jeg hadde sabotert planen og ødelagt alt for meg selv, MEN NEIDA]
-Hva er det du sier?!
-Kan du snakke med ham...? Be han komme til meg etter skolen?
-Men kjære vene... Var det Trude du het?
-Ja.
-Jeg visste ikke at Robert hadde en kjæreste jeg. Men kjære vene..
-HULK.
-Det er klart jeg skal snakke med ham. Kjære vene... Jeg ble litt satt ut nå, jeg er på jobb... Går det bra med deg?
-Jeg vet ikke. Kan du be han komme hit når han kan?
-Ja, selvfølgelig. Kjære vene.. [Ja. Har tatt tegninga nå. Red anm.]
-Tusen takk. Nå må jeg gå. Ha det.

Fy faen. Adrenalinkicket man får av å ringe noens mor og utgi seg for å være sønnens gravide kjæreste kan måles med lite. Det er faenmeg bedre enn krig i Afghanistan. Jeg hadde selvfølgelig tatt høyde for at Robert kanskje ville velge å RINGE Trude for å oppklare misforståelsen, derfor hadde jeg stjålet mobilen til Trude før hun dro på skolen. Jeg er jo ikke DUM. Hallllllo!

Og nå tenker kanskje du at jeg var fornøyd og ferdighevna, mett og tilfreds? Neida. Dette var et hevntokt for historiebøkene, og jeg hadde ingen intensjoner om å gi meg før livet til lillesøster lå fullstendig i ruiner. Ond, sier du? La meg minne deg på at jeg fant Jan Werner i DASS. Okei? Et øye for et øye!

Du skal få vite hva som skjedde videre. Og.. Det er mulig du kommer til å endre syn på meg etter dette. Mulig du kommer til å tenke at han der Håkon er litt av en drittsekk. Og det er greit. For jeg vet at det kanskje ble litt i drøyeste laget. Men, hva kan man si, jeg ble litt... engasjert. Litt ivrig. Jeg tenkte at det skulle hevnes slik det aldri hadde blitt hevnet før. Jeg tenkte at jeg skulle sette Trude skikkelig på plass, så hun aldri mer, noen sinne, i hele evigheten, ville våge å kødde med meg igjen.

Derfor gikk jeg i butikken for å kjøpe egg. Trettiseks egg. Så ventet jeg noen timer, til skolen var ferdig og mørket såvidt hadde senket seg. Deretter ringte jeg læreren til Trudz, utga meg nok en gang for å være henne, og erklærte min evige kjærlighet. Jeg snufset og sa at jeg var kjempeforelsket i ham, at jeg trodde jeg kom til å dø hvis han ikke ville bli kjæresten min. Da han naturligvis (HELDIGVIS) takket nei til frieriet mitt, skrek jeg at han kom til å angre, og så slang jeg på røret så hardt at han sikkert fikk øresus. Så ventet jeg tålmodig på at lillesøster skulle legge seg. Når hun hadde lagt seg, tok jeg ranselen hennes med alle skolebøkene oppi, satt meg i bilen, og kjørte dit læreren bor. Åja, jeg hadde med meg eggene også. Bare tjuefire, da, vi trengte jo egg hjemme også. Halllllo. Du bør allerede ha skjønt tegninga. Men jeg skal dytte det inn med tskje, bare sånn i tilfelle. Jeg egga huset til læreren inn i verdenshistorien. Alle eggingers natt. Så glemte jeg skolesekken til lilletrollet litt sånn i utkanten av parkeringsplassen, så den ikke var iøyenfallende, men synlig nok til at læreren ville legge merke til den når han gikk til bilen neste morgen. Jeg smilte fornøyd og så for meg alle problemene Trude ville få på skolen dagen etter. Jesus KRISTUS, jeg skulle ønske jeg kunne se det. Da jeg kom hjem sovnet jeg nesten før jeg la hodet på puta. Full av den samme salige lykkefølelsen jeg kan huske å ha hatt da jeg la meg på julaften som liten gutt. Jeg smilte da jeg sovnet, og da jeg våknet av at Trude ropte på vår mor og lurte på hvor skolesekken hennes var, smilte jeg jaggu fremdeles. HEVNEN® var utført. Det var gjort.

Neida.

Joda?

Neida.

Dette var planen. Var. Men...eh... Det øyeblikket oppi her, du vet, når jeg leste dagboka hennes? Jeg er fremdeles ikke helt sikker på om det virkelig skjedde, men mye tyder på at det faktisk gjorde. Jeg satt pcen hennes fra meg, ventet til hun kom hjem, også snakket vi sammen. I timer. Ja, jeg snakket med min lillesøster. JEG. SNAKKET. Vi snakket. Det er helt vilt. Jeg kan ikke huske å ha snakket med henne noen sinne, egentlig. Den perfekte HEVNEN®, som uten tvil ville tatt knekken på den psykiske helsen til min lillesøster, utgikk. Det var over. Mitt enorme hjerte, min varme person og omtanke for menneskene rundt meg hadde igjen seiret over all ondskapen i meg. Faen. Hva i HELVETE skal jeg gjøre nå?

Jeg vet at det finnes dem av dere som får spasmer når jeg ikke blogger. HEI LEAH. Derfor gir jeg livstegn fra meg nå, bare for å si at jeg for tiden befinner meg på en hytte i skogen, hemmelig navn, hemmelig adresse. HEVNEN er planlagt, satt i gang, utført og ferdig. Og jeg er en såkalt dead man walking. Hevnen ble kanskje for drøy. Kanskje. Men hvis det først skal smelle kan det like gjerne smelle til øra detter av. Jeg vet ikke når jeg tør vende tilbake til sivilisasjonen, eller hva jeg skal gjøre når jeg går tom for provisjon, eller når snøen faller. Jeg er Tarzan, Mowgli, Robin Hood og gjetergutten Heidi, alle på en gang, her jeg vandrer hvileløst rundt i skogen og plukker bær og sniffer på elgebæsj. Kanskje skal jeg nedtegne mine memoarer før det siste stearinlyset brenner ut. Litt sånn "I am Håkon, this is my story"opplegg.

Fortell meg en vits. Seriøst. Det hadde jo vært for trist om jeg døde her oppe i skogen uten å høre en vits først.

Okei. Der ute, i verden, finnes det mange mennesker med en stemme folk lytter til. Kjente folk som bruker stemmen sin til for å fortelle verden at vi må gjøre noe, det kan ikke fortsette sånn. Jeg beundrer disse menneskene. Minus Bono. Nå sier ikke jeg at JEG er hverken kjendis, eller har en stemme som spesielt fortjener å bli hørt, men i følge min statistikk her på bloggen [første og eneste gang statistikken min blir nevnt. Ever], finnes det i allefall et lite kor å preke for. For, face it, leser du denne bloggen er du ganske oppegående i hjernen.

Derfor er du enig med meg i at dette er et bra initiativ, som fortjener talspersoner i alle størrelser. Vær oppegående, sjekk det ut, spre budskapet. Det skal ikke så mye til for å gi folk troen på at det faktisk kan bli bedre.

På forhånd takk.
Håk.

I dag skjedde det. Jeg møtte damen. DAMEN med stor D og stum GHRK. Du vet Damen? Hun dritstrenge, surmulende, ikkepulende KVIGA som fnyser av det folk sier når hun overhører samtaler på trikken, som stirrer på deg uten skam i livet, som gir alle gamle damer et dårlig rykte? Hun der snerpete, misfornøyde, egoistiske fjolla?  Nemlig. Damen. Dama. Nå har jeg sagt det så mange ganger at det har blitt et jævelig fønni ord. DAMA. Haha. ANYWAYS. I dag sto jeg i kø på den lokale dagligvaresjappa, da en representant fra Damene SNEK seg inn foran meg.

Vanligvis ville jeg STORSINNET som jeg er, latt det fare. (Og heller fulgt etter henne hjem, voldtatt hønene hennes og tisset på traktoren hennes. Eller noe.) MEN. I dag kunne jeg ikke la det gå, for jeg var allerede ganske sinna og oppgitt over verden og livet, FORDI:

Da jeg sto opp i dag, virket det som en helt vanlig dag. Planetene sto i linje, sola solte litt, og den hjerneskada fulen som ikke har trukket sørover ennå nynnet på melodien fra Portveien 2. Ah, tenkte jeg. Det er forsåvidt alt du får vite om hva jeg tenkte. Ah. Nå har jo sikkert de fleste av dere fått med dere at min søster og jeg har et NOE anstrengt forhold. Jeg mener, jeg er jo glad i henne. På samme måte man er glad i... gnagsår, liksom. Litt sånn jævelig irriterende, men når det plutselig blir borte tenker man: Hm, det gikk jo fort over. Skjønner du? Vi hatet hverandre allerede før vi ble født. Jeg husker at vi allerede som egg sendte stygge lapper til hverandre, og når jeg fikk GLEDEN av å bli befruktet først, dreit jeg i vannet på vei ut. Mang en gang har jeg funnet trøst i tanken på at Trude lå og ruget i dritt i fem år. MoooHAHA liksom.

Skaperne av Trudes Fanklubb.

"Har du lest bloggen til han fyren som skriver om søsteren sin?" Ja, det er meg, ass. Og ja, det ER mye Trude. Men faen, hun er roten til alt ondt, og den direkte årsaken til alt negativt som skjer, noensinne. Og da må jeg liksom skrive om det, hvis ikke hadde denne bloggen bare handlet om.. Vel.. Meg sjæl. Grøss.

ANYWAYS².

Akkurat i det jeg tenkte ah, og planetene sto i linje, sola solte og fuglen sang, kom Trude inn på rommet mitt. Planetene bare HA DET, sola fikk mensen, og pippipen tok et svalestup rett i døden. Doen er tett, sa Trude lett, mens hun klødde seg på den hårete brystkassa.

Et representativt portrett av min søster.

Nå er det sånn, her hjemme hos oss, at vi har to toaletter oppe i andre etasje, og siden vi var to barske flotte mannfolk og en flott dame + Trude når jeg var liten, så ble det litt sånn guttedo/jentedo-system. Ja, det er kanskje merkelig, men du har sikkert dine merkelige svin på skogen du også, så KOM IKKE HER! Nå har det riktignok blitt til at jeg er den eneste mannen i huset, så jeg har en dass helt for meg sjæl. HALLELUJAH. Anyways³, jeg tok umiddelbart utgangspunkt i at det var jentedoen som var tett, siden Trude [infact, no kiddin', true story] ER jente, og ERGO bruker jentedoen. Jeg korset meg og sendte en stille bønn for den modigste toalettskåla verden har sett. Du kjempet en kamp du umulig kunne vinne. Amen.

Jeg så på Trudz. Hva så, på en måte? Liksom, JEG ække rørlegger, ass. DISSE hendene ble ikke skapt for fysisk arbeid. Og hvis den GEITA Trude spiste i går ligger i dass og tetter det den tette kan, så ÆKKE det MITT PROBLEM.

Det er ikke doen vår som er tett, assa, sa Trude og smattet med tyggisen. Så danset hun ut av rommet slik bare sykt stygge fjortisHORER kan. Min eminente sans for logikk, mitt skarpe sinn og store hjerne regnet litt på det, og kom frem til at hvis det ikke var HENNES do, så måtte det være min. Og jeg kjenner min søster, hun ville ALDRI:
a) vært på mitt toalett uten å gjøre en rampestrek
b) vært vennlig nok til å fortelle at min var tett, sånn bare for å nevne det.

Derfor var det med angst jeg gikk fra soverommet og inn på badet. Og riktignok. Doen var tett. Men det var ikke avdøde geiter som var problemet. Nei. I toalettet lå... min Jesus er DØD, men ELVIS lever- tskjorte. Signert. Av. Selveste. JAN WERNER DANIELSEN. I DASS!

Den tskjorta er faenmeg hellig! HELLIG! Faen, hellig, det gikk opp for meg at tskjorta BURDE ha ligget på plassen sin i helligskuffen.. og hvis Trude hadde plassert den i do, så... måtte hun ha vært i... HELLIGSKUFFEN!11!!!

faen

Det gikk kaldt nedover ryggen min, blodet i årene frøys til is pluss alle andre metaforer som skildrer ubehag. CURSES. Jeg vil ikke fortelle DEG hva som ligger i helligskuffen, du kan nøye deg med at det er pinlig. SYKT PINLIG. Jeg kan ikke engang BEGYNNE å beskrive hvor pinlig det er. Jeg spurtet tilbake til rommet. Riktig igjen. Skuffen var tom. TOM. Ikke så mye som ETT nakenbilde (ups) igjen. Faen.

.

Min søster, min nemesis, min erkefiende, min Judas, min Hitler, min Brutus,  mitt verste mareritt hadde nå alle mine kjæreste eiendeler i sitt eie. Faen.

For kun uker siden eide jeg min egen leilighet i Oslo. Jeg kunne vært der nå. Alene. Trudeløs. Faen.

Jan Werner ligger i dass. Faen.

Jeg sto rett opp og ned i sikkert ti minutter uten å tenke. Jeg bare måpte, blunket og trakk pusten i konstant sjokk. Så demret det for meg. Plutselig bare VISSTE jeg det,  det var som en religiøs åpenbaring, det var så selvfølgelig, det var The Truth: Trude må dø.

Men til og med Antikrist fortjener et siste måltid, så jeg bestemte meg for å lage en ordentlig god middag til henne. Dessuten kunne jeg ikke på stående fot komme på noe som ville gjøre henne reddere enn hvis jeg gjorde noe koselig for henne. Så dro jeg, da. Til butikken. Og sånn endte jeg opp i kø, og der kommer altså Dama inn i livet mitt, og inn i denne historien. Jeg kokte av innestengt raseri fra opptil flere spaltede personligheter (ja, jeg vet det er sunt ASSA.), og jeg kjente at alle verdens stygge ord og forbandelser boblet i halsen, da jeg med min mest innyndende stemme sa: INNSJILL, nå tror jeg nesten at du snek litt i køen? Damen snudde seg, smilte uten å mene det i DET HELE TATT, og sa: Ja, men kjære, jeg skal da bare ha denne. Det var en pakke kattemat, du vet sånn våtfor med den feite, hvite jævelkatten på. Okei, tenkte jeg. Høns er ut, katt er inn.

Jeg: Ja, riktig. Jeg ser at du bare skal ha den. MEN... Nå har det seg sånn at jeg sto før deg i kø, alle de som står BAK meg sto også FØR deg i kø, det er sånn en KØ funker, man stiller seg BAKERST og tar da del i hele KØSYSTEMET som sådan! Så det spiller liksom ingen rolle om du BARE skal ha DEN, eller om du skal kjøpe deg et nytt sexappeal og dermed trenger FEMTEN vogner til, PELL DEG BAK ELLER DØØØ, MÅDDERFØKKER*!

*Jeg ba henne ikke dø. Ærlig talt. Jeg er jo ikke OND. Jeg ba henne sette seg på kuken til Trond Viggo og snurre sakte. Men jeg synes liksom det ble litt grovt på trykk, jeg har jo barn som leser denne greia. Da jeg kom hjem luftet jeg ideen for min mor. Altså, ideen som omhandler Trudes snarlige død. Mor var ikke særlig fan. Men nå må noe gjøres. Jeg må ta grep. Noe må skje. Min time skal komme. Min hevn blir grusom og nådeløs.

Stay tuned for.... SPENNINGSMUSIKK.... the revenge.

Min mor kom inn på gutterommet med en eske full av kladdebøker. Jeg tenkte du ville ha disse, sa hun. Det faktum at de var bortgjemt BAK diverse defekte hvitevarer i kjelleren ga henne liksom ikke en pekepinn om at jeg ikke ville se igjen de bøkene på en GOD stund. Ah. Mødre. <3

ANYWAYS. Jeg bladde opp i den ene, tilfeldigvis en stilbok fra TIENDE klasse. Tenkte jeg skulle dele den med dere. Oppgaven lød slik: Skriv et brev til jordkloden.

ENJOY:

Kjære verden. Jeg hater deg.
Jeg hater alt ved deg. Jeg hater tsunamier, tørke, flom, vulkanutbrudd, jordskjelv, snøskred, ras, men mest av alt hater jeg dem du huser. Jeg hater selvgode, trangsynte mennesker som albuer seg frem og roper høyt for å bli hørt først, størst, best. Jeg hater mennesker som ler av folk som ikke er som dem selv, mennesker som ikke har aksept for andre meninger, legninger, trosretninger. Jeg hater homser som tror hver minste motstand de møter er hets, jeg hater negere som tenker ditto, men mest av alt hater jeg folk som sier homser og negere. Jeg hater dem som sniker i kø, hvorfor skal DE få før MEG, og jeg hater folk som skriker MEG og MITT. Jeg hater grupper, båser, forskjellige inndelinger som kanskje eller kanskje ikke passer, jeg hater jentene på bakerste rad som fniser når gutten oppe ved kateteret rødmer, jeg hater lærere som ikke bryr seg, folk som ikke tar hensyn i trafikken og alle verdens parkeringsvakter. Jeg hater han narkomane karen som tigger, og jeg hater den arrogante jævelen som går forbi ham uten å gi ham noe. Jeg hater de nyfrelste som synger om Jesus og veien til evig frelse, jeg hater satanistene som brenner kirker og voldtar kyr. Og alt i mellom. Jeg hater dem som ikke bryr seg, og alle som bryr seg for mye, jeg hater ytringsfriet og masseproduserte synspunkter om import og eksport av ikkefornybare energikilder. Jeg hater kjendiser som ikke bruker inflytelsen sin til noe fornuftig, og jeg HATER inflytelsen til Bono. Jeg hater menns syn på kvinner og omvendt. Jeg hater barn, og særlig foreldrene som hører til. Jeg hater sannheten, og alle pretensiøse jævler som tror de vet hva sannheten er. Jeg hater deg. Ja, DEG. Jeg hater deg med alt du er og alt du står for, med alle dine avskyelige meninger og løfter du aldri holder. Jeg hater at du synes synd på deg selv, at du ikke orker, ikke gidder, ikke GJØR. Jeg hater at du lever fra dag til deg mens du hele tiden bare venter på neste dag. Jeg hater vanene dine, sove, jobbe, sovne foran tven. Jeg hater måten du ser på andre, hater at du dømmer dem i stillhet, hater at du baksnakker med vennene dine, hater at du ikke betaler regningene dine tidsnok og at du aldri sykler til jobb. Jeg hater at du tror du er viktig, at du gjør noe riktig, at du lever. Jeg hater at du hater, men mest av alt hater jeg at jeg er deg.

OG JEG BARE COLUMBINE ANYONE? Nei, men seriøst. At jeg ikke fikk HJELP etter dette?! De andre i klassen min skrev sånn "Yo, jorda, åssen hengern? Jeg bare lurer på åssen du blei skapt å sånn jeg? Vare big bang eller HUR?", mens jeg var litt mer på den der "I'LL KILL YOU TO CURE YOU"-bølgen. Jaja. Pyttsann. ...Når jeg tenker meg om slutta norsklæreren min like etter vi leverte inn denne oppgaven. Fy faen for en pyse.

DET GLEMTE JEG NESTEN Å SI!!!!!!!!!!!!!!1111111!!!!!!!!1!1!!!!!!!!!!!!

....skål!

Du sier før som om det er et skjellsord. Du sier før som om før er noe negativt. Du sier oss. Oss før. Du sier var. Vi var. Jeg vil ikke være før. Jeg vil ikke være var. Jeg vil være nå. Jeg vil være er.

Jeg vil det så mye at jeg snart blir gal. Besatt. Syk. Magen vrenger seg, og hjertet skriker og skriker og skriker, og jeg savner deg så mye at det gjør fysisk vondt i hele kroppen. Hvordan kan det ha seg at jeg ikke får puste ordentlig uten deg, når du klarer deg helt fint uten meg? Hvordan kan du være så åpenbart riktig for meg, når jeg åpenbart ikke er riktig for deg? Hvordan kan du være mitt livs kjærlighet, når jeg ikke er ditt? Jeg forstår det ikke. Klarer ikke. Orker ikke prøve.

Uten deg er jeg redusert til en enkel organisme som bare driver rundt, meningsløs, håpløs, planløs. Jeg vet ikke hvor jeg kommer til å ende, vet knapt nok om jeg beveger meg i det hele tatt. Jeg famler i blinde, leter, men vet ikke etter hva. Kanskje etter en annen planløs, håpløs organisme som meg selv. Kanskje vi kan drive sammen, meningsløse, men sammen.

Ekkoet slår mot meg fra ingensteder når jeg roper navnet ditt. Vakuumet lager vatt i hodet mitt, pulsen er øredøvende, det er som å være under vann i den dype delen av bassenget. Alt går i sakte film, selv den minste bevegelse er en kraftanstrengelse, jeg sliter. Sakte, eller kanskje ganske fort, mister jeg grepet, virkelighet er ikke hva det engang var. Du driver forbi på en sky, jeg strekker meg etter deg, mister balansen og faller. Og faller. Og faller. Man kan ikke falle under vann, Håkon. Jeg synker.

Å nå bunnen er en metafor. Men nå ligger jeg her, fiskene svømmer over meg i flokk, på vei til noe jeg ikke vet hva er. Det er ganske fint på bunnen. Jeg skulle ønske jeg var en fisk.

Du kan ikke bare gå. Skru av lyset og bli borte, det går ikke. Jeg lar deg ikke. Og det er vel i bunn og grunn der problemet ligger. Jeg må la deg forsvinne. For du har faktisk gått. Skrudd av lyset og blitt borte. Jeg vet ikke hva jeg tviholder på, men det er ikke deg lenger. Det er lenge siden det var deg, det kommer alltid til å være deg, men det er ikke deg allikevel. Jeg må trekke pusten og slippe taket på dette forvrengte bildet jeg har av deg. Av oss. Oss før.

Hei, jeg heter Håkon. Jeg har en lillesøster som heter Trude. Til vanlig kommer vi ikke så godt overens, lillesøster og jeg. Til vanlig er hun heldig hvis jeg annerkjenner hennes eksistens ved å spytte henne i bakhodet når hun går foran meg i trappen. Men i dag... i dag er jeg en stolt storebror. Jeg skjønner at du som leser dette kanskje fikk akutt hjerteflimmer nå. At du revurderer meningen med ditt eget liv, stiller spørsmål ved om dette er en drøm, eller om du faktisk befinner deg i feil dimensjon. Men nei. Dette er virkelig, og blodig alvor. Jeg er stolt av Trude. Og nå skal du få høre hvorfor.

Dagen i dag begynte som alle andre, bortsett fra at vi hadde te til frokost i stedet for kaffe. Allerede der BURDE jeg ha tenkt at denne dagen er fubar. Dessuten var egget mitt hardkokt, og jeg liker det best sånn i grenseland mellom bløtt og hardt. Fy faen for en BRUTAL start på dagen, egentlig. ANYWAYSSS.

Trude oppførte seg litt rart under frokosten. Hun sa ingenting, og til vanlig snakker hun til ørene mine får mensen. Innimellom trakk hun pusten som for å starte en setning, men det kom aldri noe ut. Det tok ikke lang tid før min mor plukket opp dette også, og spurte om noe var galt, men Trude svarte nei. Jeg spurte til og med om jeg skulle kjøre henne til skolen, men hun svarte nei til det også. Når latetrollet heller vil GÅ til bussen er det noe galt.

Så dro hun på skolen, min mor dro på jobben, og jeg gikk til Arild for å tisse i støvlene til amerikaneren han har på besøk. Da jeg kom hjem, sto skoene til Trudenstein i gangen. Jeg smilte fornøyd og forestilte meg allerede øyeblikket under middagen da jeg kunne skulkesladre til mor. Mohaaha, liksom. Jeg fant Trude i sofaen, inpakket i tre pledd, fjernsynet sto på med lyden av. Jeg gikk umiddelbart i gang med å plage henne. Selv om jeg registrete at hun så trist ut. Ordentlig trist, faktisk. Like trist som lille Timmy når han tror at Lassie er død. Eller tristere. Så jeg ga faen. Det er så uinteressant å plage henne når hun griner. Jeg gikk på rommet mitt for å furte over at Trude var furt. Etter kun kort tid følte jeg behovet for å tisse igjen. Jævla te til frokosten, ass. Da jeg kom inn på do fant jeg...denne.

JEG KØDDER IKKE LITT ENGANG. På dass lå en graviditetstest, og den var positiv. Angst og depresjoner. Jeg har alltid tenkt at JEG kommer til å bli gravid før TRUDE, for jeg mener HALLO. Så langt har vitenskapen kommet før Trude i det hele tatt får sjansen til å HA ubeskyttet sex. JESUS KRISTUS. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, men jeg kunne jo ikke gjøre INGENTING, så jeg gikk ned i stua og satt meg ved siden av henne i sofaen.

Sånn satt vi en stund. Ingen sa noe. Herregud. Jeg visste ikke hva jeg skulle sagt om det var sånn at vi snakket, heller. Vi bare stirret på den lydløse tven. Så tok jeg hånda hennes og klemte den. Hun begynte å gråte. Jeg trakk henne inntil meg og holdt rundt henne, mens jeg sa at det kom til å gå bra, og at jeg var glad i henne. Det KAN hende jeg gråt litt sjæl, men det tar vi ikke stilling til her og nå.

Hun sa at hun var redd. Jeg sa at jeg forsto. Hun sa at hun ikke visste hva hun skulle gjøre. Jeg sa at jeg forsto. Hun sa at hun ikke visste hva hun skulle si til mor. Jeg sa at jeg forsto. Hun spurte meg om jeg kunne fortelle det for henne, og jeg sa selvfølgelig. Så kokte jeg te, ga henne en ålreit fotmassasje, hentet dyna hennes, og lot henne sove på sofaen - SELV om vi har ganske strenge sofaregler her i huset. Fy faen, søskenkjærlighet suger ass.

Mens hun sov tenkte jeg mye på hvordan jeg skulle legge dette frem for mor. Det er i grunn ikke lenge siden hun så meg dypt i øynene og proklamerte at hun ønsker seg barnebarn snart, MEN jeg er ganske sikker på at hun ikke er klar for at de barnebarna skal komme fra Trudes femten år gamle livmor. Spy.

Da mor endelig kom hjem, hadde jeg vært i butikken for å kjøpe inn det jeg - som mann - synes er HELT nødvendig for å gi sin mor dårlige nyheter. Blomster og indrefilet, en flaske vin og den nyeste cd'en til HELLBILLIES. Middagen var nesten ferdig da Trude kom ned. Hun så på meg, og på grunn av det nyfødte båndet av søskenkjærlighet og forståelse som nå bandt oss sammen, forsto jeg at hun var redd. Storebrorhjertet mitt vokste og ble til en varm og ekkel klump i magen, og jeg tenkte at  jeg skulle passe på henne for alltid, at hun aldri mer behøvde å være redd.

Omtrent halvveis i den beste indrefileten EVER, kremtet jeg. Så sa jeg: Kjære mor. Du har, med vekslende hell, oppdratt oss til å være ærlige, snille og greie barn. Jeg sier med vekslende hell, for du vet, og vi vet, at vi ikke alltid har vært enkle å ha med å gjøre. Og nå er det sånn at jeg straks skal komme med en kunngjøring som vil sette alt annet i skyggen, og defor vil jeg gjerne benytte anledningen til å være ærlig om et PAR ting jeg har MENT å fortelle i... ca tjue år. Husker du den kjempestygge ripa du fikk i bilen til far, og han mente du hadde vært uforsiktig, og det ble en sånn intern ongoing vits på din bekostning at du ikke kan parkere? Vel. Det var jeg som lagde den ripa. Det var jeg som slapp Pelle ut av buret, det var jeg som puttet grus i vaskemaskinen, det var jeg som ødela krystallysekrona, det var jeg som tok opp Brødrene Dahl over bryllupsvideoen, og den gangen jeg mistet busskortet mitt, hadde jeg ikke mistet det i det hele tatt, jeg hadde brukt pengene på å kjøpe godteri i stedet. Nå som DET er sagt, kan vi endelig komme til sakens kjerne, som er den at... Trude er gravid.

Min mor stirret intenst på Trude. Er det sant?!, spurte hun med skjelvende stemme. Nei, sa Trude. Jeg aner ikke hva Håkon snakker om. Du burde ha sjekket hjernen hans etter den gangen han falt ned trappa, takk for maten. Så reiste hun seg, dunket meg kameratslig på skulderen, og gikk.

vm i utspekulert bitch

Så satt vi der. Min mor og jeg. Hun sukket og la armene i kors. Jeg hadde nettopp fortalt at det var jeg som var skyld i alle de uoppklarte forbrytelsene som ble begått på nittitallet. Jeg burde kanskje sagt noe. Funnet en sleip unnskylding. Men jeg klarte ikke. Hjernen sto stille. Jeg hadde blitt lurt. Av TRUDE. Jeg burde kanskje vært sint. Men jeg klarte ikke det heller. Søskenkjærligheten døde og forsvant, og ble erstattet med den noe diffuse beundringen du kan kjenne for bankranere som kommer seg unna med millioner av kroner i lomma. Ja, i dag er jeg stolt av Trude. Så stolt, infact, at jeg ikke begynner planleggingen av min grusomme hevn før i morgen.

" :) "

Uten at jeg kan forklare HVORDAN DET GIKK SEG TIL, satt jeg plutselig i en sofa med en tvillingsøster på hver side. Den ene drakk hvitvin og studerte kunst, den andre drakk sprit og appelsinjuice jobbet på McDonald'z. Jeg fokuserte derfor selvfølgelig på tvilling nummer to, burgerjenta. Ikke fordi man nødvendigvis MÅ ha dårlig et dårlig selvbilde fordi man jobber på mækkern, for all del. Men når du har en identisk kopi av deg sjæl som drikker vin til en verdi av månedslønna di på vorspiel, og namedropper kunstnere i tørrpraten, mens du selv skrubber trailerdassen på jobb og synes tegningene på veggen der inne er KUNST NOK, da får du issues, ikkesant. Og issuesgirl er min type girl, ass. De het Amalie og Josefine. Eller var det kanskje omvent. Haha, jeg kødder, det finnes ikke sjans for at jeg husker hva de heter. Husker knapt nok hvordan de så ut. Men Sissel og Kari, eller hva faen de het, var i allefall tvillinger, eneggede sådan. Score.
Nå har det seg jo sånn at jeg egentlig er en relativt ålreit, relativt oppegående fyr. Du vet, en sånn som hjelper gamle damer over veien, panter flasker og kildesorterer, gjør lekser og vasker underbuksene sine selv. Ja, også gir jeg blod. Pris herren, liksom, I'm THAT guy. Men i likhet med så mange andre menn, er jeg allergisk mot alkohol. Hjernen min reagerer på den kjemiske sammensetningen diverse alkohol kan tilby. Gi meg totre øl, så DRITER jeg i kildesortering, for å si det sånn.

Så satt jeg der. En tvillingsøster på hver side. Den ene het Randi og den andre het Janne. Eller noe sånt. Praten var lystig og tidvis intelligent, det var god stemning, og etter en stund ble burgertvillingen litt i overkant lett å lese. Don't get me wrong, vi liker når damene er lette å lese, men det får være MÅTE på! Eksempel. Hun la hånda si på kneet mitt, også sa hun "jeg skal bare tisse, så kommer jeg tilbake" men jeg skjønte tegninga. Hun kunne like gjerne sagt det hun EGENTLIG mente; følg etter meg, så pløyer vi som gærne bønder på dass. ((((<-- den kan du bruke på russekortet ditt, Stina. GRATIS.))))

Nå har det seg imidlertid slik at man ikke kan gi blod på en stund hvis man har... seilt i ukjent farvann. Jeg tok en kjapp vurdering; skal jeg donere blod for å redde liv, eller lure en tvilling og redde.. vel, mitt sexliv. Hallo. Det er et liv, det også. Jeg tok den eneste avgjørelse man kan ta ved et slikt valg, og gikk SELVFØLGELIG for å finne tvillingen som for kvelden skulle bli velsignet med mitt ekstreme nærvær. Da jeg fant henne, var jeg kanskje ikke så sjarmerende eller velformulert som man BURDE være når man skal legge et slikt forslag på bordet. Jeg tror jeg sa noe som dette, når jeg EGENTLIG SELVFØLGELIG burde sagt noe som dette.

Jaja. Det hadde ikke hjulpet uansett, for det var feil tvilling. Men CARE. I dag ga jeg nemlig blod, og det føles ærlig talt bedre enn å ha sex. Seriøst. Jeg mener det. På ordentlig. Kors på halsen. Helt ærlig. .....sukk.

I dag var jeg nok en gang på besøk hos min nabo og venn Arild. Nå gidder jeg seriøst ikke å fortelle hvem han er lenger. De av dere som ikke har fått det med seg ennå bør skamme seg. Nok om det! Det var sol fra skyfri himmel i dag, så jeg pakket med meg sil. Hvorfor, spør du? Det er så mye hår i heimspriten til Arild.Og det ER ikke like stas som den kålormen nederst i tequilaflaska, for å si det SÅNN. Som jeg hadde antatt, fant jeg Arild i hagen bak huset hans. På bordet sto en halvtom flaske heimert. Det jeg IKKE hadde regnet med, var at Arild hadde besøk. Fra the united states of lol. En eller annen femtegenerasjons tremenning eller noe sånt. Jeg er skeptisk til det meste fra Amerika, bortsett fra porno, Elvis Presley og mac & cheese. Og denne karen, skulle det vise seg.

Tidenes amerikaner. Da jeg rakk frem hånda for å presentere meg, svarte han ved å studere meg opp og ned før han sa "What, you muslim or somethin'?" Og DET tar jeg svært ille opp. Ikke fordi jeg har noe i mot muslimer, eller den muslimske tro (den er mer vettug enn kristendommen uansett) men fordi han så på meg, tok notat av hudfargen min, og SÅ bare antok han at jeg var muslim, og derfor ville han ikke engang håndhilse på meg. Men altså, jeg kan leke den leken jeg også, så jeg fant frem voldtektskrusifikset jeg alltid bærer med meg, Justin Case, og rævkjørte ham i en god time, kanskje to, for å vise ham AKKURAT hvor kristen jeg er.

Han synes ikke det var morsomt. Det var ganske ubehagelig stemning en stund. Men Arild ante råd, og gikk i kjelleren for å hente "solbærsaft" fra 1998, og vips var vi bestevenner alle tre. GOD STEMNING.Men du kan trøste deg med at det ikke varte så lenge. For Arild er som kjent ikke den skarpeste kniven i skuffen, det høyeste treeet i skogen, lysene står på, men det er ingen hjemme, og som lyn fra klar himmel da samtalen EGENTLIG dreide seg om melodi grand prix, ville han plutselig diskutere ellevte september totusenogen.

Det er stort sett pupper og øl det går i oppi der.

Og det var da det virkelig smalt. Amerikaneren fyrte seg opp, muslimhevete ditt og muslimfaen datt, verden hadde vært så mye bedre uten, det skulle vært skuddpremie på dem, scumz of ze earth, OGSÅVIDERE. Og da våknet Tante Moralpreken i meg, vettu, SÅ JEG BARE: Du, HITLER!? Nå skal du roe ned det der heftige amerikanske egoet ditt, ta av deg den penisforlengende cowgirlhatten din og se på deg sjæl, du er så full av hat at du er syk. Det finnes kun TO forskjellige grupper mennesker, IDIOTER og IKKEIDIOTER, og sammen med både muslimer og kristne og hinduer og satankids og  vegetarianere, er du i den FØRSTNEVNTE gruppa, din balle! Jeg er lei for ellevte september, jeg er LEI for at det ikke var PAVEN som kræsjet flyet sitt inn i world trade, men mest av alt er jeg lei for at det mest inflytelsesrike landet i verden er overbefolket med trangsynte idioter som deg selv, som aldri vil være villig til å gi et ukjent menneske en sjanse med mindre det ligner deg på en prikk. Og for å være helt ærlig er det faenmeg ikke mange jeg unner å ligne deg. ARE WE CLEAR?

Så gikk jeg. Og resten av dagen følte jeg meg litt sånn: