hits

Vit dette:

Det verste med meg er at jeg alltid tenker tanken helt ut. Flger den til alle scenarioer er ferdigspilt, til hvert eneste potensielle plottwist er avslrt og alle brikkene har falt der de skulle falle. Det er derfor jeg fremdeles lever. Hadde jeg ikke tenkt tanken helt ut, hadde jeg hoppa av. Hoppa helt til det ikke var noe igjen. Men, faen, jeg kan jo ikke det. For, liksom... da m noen ta seg inn i leiligheten min for rydde og tmme den. De hadde kommet til finne pepperkakeboksen med minner, og det ene pornobladet jeg aldri kasta, og bunken med kjrlighetsbrev jeg aldri sendte, og de hadde lurt p hvem Marie er, om de burde prve finne henne, om hun vet at jeg har hoppet av, eller om hun i det hele tatt vil vite. Jeg sendte jo aldri brevene, s kanskje det ikke er noe poeng i spore henne opp bare for si at en fyr hadde skrevet noe til henne, men at han aldri sendte dem.

De kommer til finne bamsen jeg stjal fra ssteren min og nektet hardnakket i over femten r for ha tatt. De kommer til finne farfars dagbok, full av farfars hemmeligheter, hemmeligheter jeg forvalter, og som han aldri ville latt dem lese. De kommer til finne penslene jeg burde vrt flinkere til vaske, og skjorta som henger innerst i skapet, med neseblod fra den kvelden jeg var full og sint, som jeg aldri vaska i det hele tatt. De kommer til finne sentimentalt smrot de ikke forstr verdien i, som lavasteiner og kastanjer og et enslig sparess, og de kommer til kaste det selv om det er det aller siste jeg ville kasta. Nr de til slutt har kasta og rydda leiligheten tom, er den bare et skall som venter p bli full av noens sentimentale smrot og hemmeligheter. Megleren vil skryte av eksepsjonelle solforhold og tjukke vegger med god lydisolering, og noen vil kjpe den og plassere godstolen sin akkurat her jeg sitter nr jeg skriver dette. Det er det beste stedet for en godstol, like ved vinduet, og i den brede vinduskarmen er det god plass til bde kastanjer og inntrka malepensler.

De kommer til reise hjem og vre triste og sinte. De kommer til f drlig samvittighet over sinnet de fler. S starter et flelseskaos hvor de sliter med bearbeide at jeg stakk fordi de aldri tillater seg bare vre sinte. Mor kommer til forbanne meg og i neste sekund falle sammen og be bde meg og guden hennes om tilgivelse, og ingen av oss kan gjre noe for trste henne. Det eneste jeg kan gjre er ikke hoppe av. S jeg hopper ikke.


Det verste med meg er at jeg alltid flger tanken helt ut. Derfor vet jeg at du hadde endt opp med forakte meg. P veien dit hadde vi hatt det fint, vi hadde ledd og lest bker jeg ikke forsto. Vi hadde spist idiotiske matretter sammen, og jeg hadde kanskje bare sneket meg ut for en deilig kjttfull burger en gang i ny og ne. Vi hadde hatt en kjkkenhage et sted, og jeg hadde vrt sjalu p oppmerksomheten den fikk av deg. Du hadde tatt over eierskapet av godstolen, og du hadde gjort det enda mer innlysende at det er akkurat der i hjrnet ved vinduet den br st, bare fordi du ville vrt s fordmt fin se p der du satt i den. Vinduskarmen ville sakte blitt full av bker og bilder av oss, billetter fra teaterstykker jeg ikke husker, nyvaskede pensler og lavasteinene fra samlingen din. Om kvelden hadde jeg spurt om du var lykkelig, og du ville sagt ja. Vi ville ligget p siden snn at knrne vre rrte den andres, og jeg ville sagt at jeg var lykkelig ogs. Vi hadde svmt og klatret og gtt p danseskole helt til jeg sa at jeg egentlig ikke liker danse.

Innimellom hadde vi krangla fordi jeg ikke ser deg nr du trenger det, eller fordi jeg lar det hope seg opp i postkassa, eller fordi jeg svarte for flrtende p en melding fra hun nye p jobben. Innimellom hadde vi krangla fordi du krever for mye av meg, eller fordi det str fire tomme shampooflasker i dusjen, eller fordi du dmmer de som ikke lever som deg. Noen ganger hadde vi krangla bare fordi vi var sultne, men stort sett ville vi hatt fine dager. Vanlige dager. Dager man glemmer fordi alt gikk som det var ment at det skulle g.

Etter en stund, jeg vet ikke hvor lenge, ville du vknet og kjent at du ikke var lykkelig lenger. Du kommer ikke til kunne sette fingeren p akkurat nr det ble snn, for dagene hadde jo stort sett vrt akkurat som du ville ha dem. Du kommer til se deg rundt i leiligheten og se at bkene i vinduskarmen ikke er de du egentlig vil ha liggende fremme. At du ikke smiler p det siste bildet av oss. At det ikke finnes noen grnne planter i stua lenger. Og disse rsm detaljene setter igang en hel kjede av tanker i hodet ditt, og summen av det hele er at du ikke fler deg hjemme her. Du ser p meg og kjenner forakt for at jeg tok livet ditt og tvang det inn i en boks vi kunne vre to i, nr du i virkeligheten trenger noe langt strre med dager som er langt mer uforglemmelige.

S du forsvinner. Og alt som var oss fr plass i en enda mindre boks med minner. Alt som var oss blir fullstendig overskygget av alt som ikke lenger er oss. Stolen i hjrnet skriker etter deg, sukkerertene i hagen visner, og jeg flger begges eksempel.

Det verste med meg er at jeg alltid tenker tanken helt ut. Derfor kommer jeg aldri til sende brevene.


Men vit,

 


du er elsket.

m for umulig

Rett fr hun sovner hvisker hun at jeg er en god venn. Det kryper i huden min, og jeg ser tomt p henne en stund. Det er mrkt i stua, p gulvet faller en enslig stripe av lys fra gatelykta utenfor. Den svaier i sur motvind, str i mot med alt den makter for ikke falle over ende. Det pisker fra nakne bjrketrr, men den eneste lyden jeg hrer her inne er pusten hennes. Den er jevn og rolig, og gjr meg like urolig som havet og helvete.

Jeg vurderer bre henne inn p soverommet, men litt fordi jeg ikke er sterk nok til gjre det p en elegant og sjarmerende mte og mest fordi jeg ikke vil vekke henne, lar jeg det vre.

I stedet blir jeg sittende i mrket til lyden av henne tar for stor plass. Jeg kler meg i for tynne klr og gr. Jeg gr fra min egen leilighet fordi jeg ikke klarer vre der, ikke nr hun sovner p sofaen min i min pysjbukse og min slitne Elvis-tskjorte, ikke etter ha blitt kalt venn. Jeg vil ikke engang vre vennen hennes. S jeg gr ut. Jeg str med vinden i ansiktet, lar den rive i jakka og i hret, strekker ut armene som en jvla klisj og strever tidvis med holde meg oppreist. Vi sloss, vinden og jeg, og fr jeg vet ordet av det sklir jeg p bjrkelvet og vinden ser sitt snitt til sl meg i bakken. Jeg ligger p ryggen, midt i veien, i litt for tynne klr og stirrer p himmelen. Det er ikke ofte man ser en s klar stjernehimmel i Oslo. Jeg fler meg som det eneste mennesket i verden, eller, jeg ville flt meg som det eneste mennesket i verden om ikke lyden av pusten hennes fremdeles runget i rene mine.

Det er en underlig ting vokse opp sammen, dele minner og kjrlighet og skrubbsr p knrne, for vokse opp til bli umulig for hverandre.

for Amund

Hansens sliter med ekteskapet. Det er penbart for alle i C-oppgangen. I allefall alle de med rer. Det vil si alle utenom Jrgensen, han har bare ett. Broren hans skar det andre av med en tollekniv han hadde arvet etter farfaren deres. De er heldigvis perlevenner n, brdrene Jrgensen. Innimellom kommer broren p besk, da kan man se to ganske like menn i bakgrden, den ene mangler ett re, begge ryker rullings. Digresjon.

Hansens sliter med ekteskapet. Gjennom veggen kan jeg hre at det skrikes og knuses. Den ene roper herregud. Den andre ogs. En gang skreik jeg herregud tilbake, liksom for gjre dem oppmerksomme p hvor lytt det egentlig er hjemme hos oss. Da ble det stille. To minutter senere ringte det p dra. Utenfor sto herr Hansen. Hei Hkon, sa Hansen og s litt brydd ut. Hei Hansen, sa jeg og kldde meg i skjegget. I WISH, hakke skjegg. :( :( :(

Det var snn det begynte.

Noen dager eller uker senere var jeg p vei ut for en sen luftetur. Ute p trappa satt Hansen, foran beina hans l det fire sneiper som hadde brent helt inn til filteret. Det var en snn hstkveld hvor det ikke helt regnet, ikke helt var opphold, men et sted midt i mellom. Hansen s p meg og smilte det triste smilet triste menn smiler. Jeg bare sitter her, jeg, sa han. Helt uoppfordret. Liksom, jeg hadde tenkt til snike meg mer eller mindre uoppdaget forbi. Kanskje et kjapt hei eller noe. Men faen, "jeg bare sitter her, jeg" betyr jo "kan du plis sl av et par ord med meg, kamerat, jeg sitter her i duskregnet og vil bare snakke om noe, hva som helst", det er noe alle vet. Jeg visste ikke at du ryka, Hansen, sa jeg. Gjorde det fr, sa Hansen. Han spurte om jeg ville ha en, s tente han en ny. Det var s stille at jeg kunne hre gloen frese nr han ga seg til patte p sigaretten. Hvor gammel er du, spurte Hansen. Tjuefire, svarte jeg. Du er for ung til vite hva som skjer, sa Hansen. Hva som skjer nr, spurte jeg. Nr sommeren er over, sa Hansen.

Dagen etter, i det jeg kom inn i bakgrden, s jeg fru Hansen g rundt og plukke sneiper. Jeg stoppet og s p henne en stund. Hun bannet og grt. Vil du ha hjelp, spurte jeg. Hun reiste seg og s p meg. Trket kjapt kinnene og sa at det var s mye tull, hvorfor kan ikke folk bare bruke askebeger? Ryker du, spurte hun. Nei, sa jeg. Da kan du g, sa hun. Det er ikke ditt ansvar at det finnes drittsekker.

Senere samme dag ringte herr Hansen p dra. Har du kaffe, spurte han. Ja, sa jeg. Kan jeg f en kopp, spurte han. Ja, sa jeg. Har du melk, spurte Hansen. Nei, sa jeg. Det er like bra, jeg drikker kaffe uten, sa han.

Vi traff hverandre p srlandet da vi var seksten, sa Hansen. Hun var der med familien sin, jeg var der med min. Det var 17 juli 1969. Jeg husker det fordi Thoralf Glad dde den dagen. Faren min samlet familien og fortalte det med stort alvor. Thoralf Glad tok OLgull i seiling den dagen faren min ble fdt. Det var den dagen jeg s henne frste gang, hun som skulle bli kona mi. Jeg ble stein forelska med en gang jeg s henne. Det viste seg at vi bodde ikke langt unna hverandre hjemme i Oslo, og da ferien var over bestemte vi at vi skulle vre kjrester fra da av. Siden har det vrt snn. Det er frtifire r siden. I frtifire r har vi vrt kjrester. Det har ikke vrt bare bare, vi har krangla mye. Vi mista en unge i -81. Da var det veldig vanskelig. Men vi kom gjennom det. Fylte tomrommet med bker og reiser og prosjekter. Fr jeg visste ordet av det hadde jeg mine prosjekter og hun hadde sine. Jeg dro p min jobb og hun dro p sin. Hun gjorde sitt og jeg gjorde mitt. Det ble vanskeligere smprate. S ble det ganske stille. N er det ikke s stille lenger. Det hrer du jo. Vi skriker fordi vi har glemt hvordan vi smprater. Fordi vi har s mange ting usagt. Han skulle hett Amund, ungen vr, hvis han hadde klart seg. Det tenker i allefall jeg. Vi hadde ikke bestemt noe navn. N jobber vi ikke lenger, s det blir s mye tid til vre sint og til ikke snakke sammen, sa Hansen.

Hva med danseskole, sa jeg. H, sa Hansen. Danseskole, sa jeg. Jeg s det p en film, et par som sleit, de begynte danse. Gikk p kurs og snn. Gjr det til et prosjekt, eller noe. Et felles prosjekt, liksom. Ta henne i armene dine og fr henne ut p gulvet og husk den sommerdagen Thoralf Glad dde og dans med hun som ble kona di. Jeg er for ung til vite hva som skjer nr sommeren er over. Men gi det et forsk, sa jeg.

To dager etterp mtte jeg fru Hansen i sentrum. Hei, sa jeg. Hei, sa hun. Hva har du der, spurte jeg. Salsasko, sa hun.

verdighet

Som et eksperiment i egen psykisk styrke, tok jeg meg for noen mneder siden jobb som kassadame p Kiwi. BIG mistake. Det viser seg nemlig at man m ha samme mentale stlkontrol som Bruce Lee for overleve en snn jobb - og det har jeg ikke. Jeg er mer snn som m bite tenna sammen hver gang et menneske irriterer meg. For ikke eksplodere.

Her en dag ble jeg gende bak en DRIT gammel dame som bare.. Liksom, brukte HUNDRE r p g de tre meterne frem til dit gangen blir stor nok til at jeg kunne g forbi henne. S jeg beit tenna sammen og bare gikk til mitt happy place og bare la la la, dette klarer jeg. Mtte mane frem all selvbeherskelse jeg kunne for ikke skrike til henne. S bare.. STOPPER hun, ikkesant. Stirrer ut i lufta. Snuser. Sikkert etter bedre dager, ikke vet jeg, hun bare str der. S begynner hun pusse brillene sine. Og jeg bare: TUT, kunne du GTT saktere? Hva var klokka i HVILKET R nr du la ut p denne ferden fra kjttplegget mot frokostblandingen? Jeg vet at denne bygningen kom til i nittenfjorten, bygget de den RUNDT deg? Lp. Lp, og kom aldri tilbake.

Senere samme dag kom en mor med sliten mascara og en DRIT fl unge innom. Kiden sa, og dette er for reals: jeg er snill n, jeg lover, jeg skal ikke mase mer. Mamma, jeg skal ikke mase mer. Jeg lover! Jeg skal ikke mase meeer. Mamma! Mamma! Jeg skal ikke mase mer, jeg lover. Mamma, jeg skal ikke mase mer. Hr da! Jeg beit tenna sammen og hadde SYKT lyst til gi ungen en lusing og kaste kondomer og angrepiller i trynet p mora, men du vet, man kan ikke gjre snn. M jo representere. S spy kiden i avisstativet, og mora bare oisann, Julian har hatt et uhell, kan du f noen til trke opp, og jeg bare: Julian ER et uhell, ditt mehe.

Rett fr jeg skulle hjem den dagen kom en fyr i sykkelshorts bort til meg mens jeg fylte speltmel i hylla. Han ville ha et eller annet, sikkert noe vitaminbjrner, det er fryktelig i vinden blant disse sykkelshortsgutta. Han kunne like gjerne bedt meg om ringe ambulanse, jeg hadde gitt faen, jeg hjelper ikke folk med sykkelshorts. S da han spurte om jeg hadde det han skulle ha og jeg svarte nei snn helt uten videre, ble han ganske misfornyd. Hevet stemmen til snn indignert fistel som bare folk som sykler frem og tilbake til jobb har. Han bare hva mener du "nei"? Mten han sa nei p ga meg bendelorm. Jeg bare: NEI som i svaret p om du ser bra ut i den sykkelshortsen, KOM IGJEN, ha litt VERDIGHET, mann! S kastet jeg speltmelet p ham og gikk derfra som Robocop nr han gr sakte fra en eksploderende bygning.

Jeg har aldri hatt mensen. Men det er ndt til vre omtrent som jobbe i butikk. Denne gr ut til alle kassadamer. Respekt.

Tine

Jeg er ikke forelska i Tine. Det har jeg gjort klart for henne p alle tenkelige mter. Eller, egentlig ikke, da. Men jeg har liksom ymta fremp om det, litt. Snn diskrt.

Jepp.

Har sagt det, ogs.



Klassiker.


Det er et serist problem.

zamfunnet

Bor i blokk, ikkesant. S nr det plutselig ringer p dra, alts, selveste dra inn i gangen min, og ikke den dra som slipper deg inn i portrommet eller den dra som slipper deg inn i oppgangen, men dra jeg danser naken bak og snn, DEN dra, liksom, da vet jeg at det er noe helt ekstraordinrt rett rundt hjrnet. Eller p andre siden av dra, om du vil. For alle naboene mine er... fargerike, for si det pent.

Det er Jimmy og Gjengen. Jimmy er kjempefin, han er den menneskelige inkarnasjonen til Ole Brumm. Jeg ser ham sjelden uten noe spise i den ene hnda og iPhonen i den andre. Han smiler med kjeften full av noe og sier hall Hk, ssen henger'n? S stirrer han p buksesmekken min som for finne svaret p det sjl. Gjengen er de Jimmy bor med, som jeg ikke vet navnet p. Helt rlig vet jeg ikke om de kan snakke. De bare henger rundt i bakgrunnen nr Jimmy presser kroppen sin ut i drpninga for si hall, Hk. Jeg har telt tre, men det er mulig det er flere av dem.




Det er Hansens. Herr og Fru. De har vrt gift lenge, og jeg antar at ting har mistet glamouren og glansen, for innimellom kan man hre Fru rope til Herr nede p butikken at bananer ikke er bra for fordyelsen hans. Da sukker Herr og roper tilbake at det driter han i, og Fru svarer at det gjr han ikke og at det er nettopp det som er problemet. S sukker Herr slik slagne menn sukker og legger bananene tilbake.




Det er Todd, selvflgelig. Vi har blitt ganske gode venner. Uten at det forandrer det faktum at han er en skrue. Han ser ut som om han har samme forhold til satan som sm jenter har til barbiedukker, som om han sover hengende opp ned fra taket, som om blr svart og spiser levende katteunger til frokost. I virkeligheten baker han kaker mens han nynner p gamle schlagere fra grand prix, han ringer bestemoren sin klokken tte p tirsdager og ellers prater han mye om ekorn, bowling og oljefondet.




Det er Anita og HK. Anita elsker snowboard, men har liksom ikke plass til alt stsjet sitt inne i leiligheten, s ute i gangen utenfor dren deres str det alltid en masse brett, stvler, klr, hjelmer og snn og snn. Sommer som vinter. HK studerer noe greier, og abonnerer p Det Nye som hver mned havner i postkassen min. Jeg leser det p do. S tusler jeg opp til dem, bryter meg frem til dren gjennom briller, hansker, smring, bindinger og snn og snn, og ringer p dra. Det er stort sett HK som pner, og hver gang sier hun sorry, ass, jeg burde f rna det der snart, ass. S sier jeg ikkeno stress, snuppa, bra horoskop denne mneden.




Det er familen Gupta. En bestemor, to foreldre, tre barn. De bor helt verst, og har den strste leiligheten i blokka. Det vet jeg fordi Reshma, bestemoren, har invitert meg opp p te et par ganger. Det er drlig karma takke nei til gamle indiske bestemdre. Hun holder en del p med snne hndbroderier, og sist jeg var oppe hadde hun hndbrodert et portrett av meg inn i en liten ramme som n henger i gangen deres. Hun har bedt meg kalle henne mimmi. Som om hun ikke allerede har nok med de tre barnebarna hun faktisk deler leilighet med. Snnen hennes, faren i huset, mistenker meg for vre ute etter en plass i testamentet. Han hater meg. Jeg har lrt ganske mange indiske banneord det siste ret.




S nr det ringer p dra vet jeg at jeg br stlsette meg for alt. Denne gangen var det ingen av dem. I stedet sto en helt ny skikkelse i dra. Han smilte og sa heisann! Jeg heter Trond, har akkurat flyttet inn i fjerde. Kompisen min har blitt syk og kan ikke bli med p danskebten i helgen. S lurte jeg p om kanskje du var keen?




Og jeg bare ja, det er klart det, fremmede.




7 sekunder

Denne historien tok sju sekunder

Du skulle lpt mens du hadde sjansen, Anton. Skulle lagt beina p nakken og lpt som om du s mannen med ljen. Skulle beina som den gangen p 600meter'n i 9.klasse den vrdagen trener'n skulle ta ut stafettlaget. Husker du egentlig trener'n? Jeg husker ikke hva han het, husker bare at han hadde grtt hr, selv om han var ganske ung. Hvor gammel kan han ha vrt, egentlig? Rundt 30?

"Et snt lp har du bare ett av i kroppen" sa trener'n til meg da jeg kom frst i ml. "Trur ikke du kan gjre det om igjen." S plukka han laget sitt mens jeg heiv etter pusten. Like etter kom du i ml. Du tok rykpakka opp av shortsen. Jeg veit du kunne lpt kjappere enn meg. Du kunne kommet frst i ml. Trener'n ville ikke nlt med gi deg plass p laget. Du smilte til meg med en sigarett mellom tenna. Virka ikke anpusten engang.

Halsen min var fremdeles litt for trang til trekke inn all den lufta jeg nska meg. Jeg hadde lpt alt jeg kunne. Tok meg helt ut. Trener'n hadde nok rett. Jeg kunne ikke gjre det der igjen. Men du kunne. Jeg veit ikke hvorfor du ikke lp alt du klarte den dagen i 9.klasse, Anton. Og jeg skjnner ikke hvorfor du ikke lper n. Hvorfor du bare str der, som et rdyr fanget i lysene p toget som kjrer mot deg. Du er ikke et rdyr, men toget er like fordmt et tog som tuter og tuter, for lokfreren har ftt ye p deg, ftt ye p alle de 187 centimetrene av deg, ftt ye p det lange hret og den slitte olajakka og kanskje ser han ynene dine, de som stirrer p ham, og kanskje ser han smilet ditt, et smil jeg ikke forstr og ikke kjenner igjen, og kanskje skriker han like hyt som meg at du m flytte deg, Anton. At du m g hjem fordi mora di har lagd mat, og dessuten er ikke det der din olajakke engang, du har lnt den av broren din, og han vil sikkert ha den igjen. Og dessuten er det St. Hans i morgen og vi skal jo faenmeg tenne bl og drikke sterklen vi stjal fra butikken til Kallemann. s n m du flytte deg, kompis. Bare flytt deg.

Lyden av bremsene p toget druker stemmen min, men jeg tror du hrer meg for det, for du har liksom alltid hrt meg, jeg lukker ynene og husker den gangen vi skulka skolen og dro hjem til deg for hre plater, og du sa at denne skiva lrte deg mer enn skolen noensinne kunne. Du ga meg den skiva og sa jeg skulle spille den i begravelsen din og jeg lo og sa seffer'n, og n klarer jeg faen ikke huske hva plata heter, engang.

Hvis jeg pner ya n str du foran meg og gliser med en sigarett mellom tenna, og toget er borte og lokfreren fr dra hjem og fortelle kona si at han nesten kjrte p en gutt i dag, en gutt som bare sto p skinnene og smilte og at han like fr det var for sent hadde lpt for livet, som et rdyr. Hvis jeg pner ya n sier du at jeg skal bli med hjem p middag og at vi burde legge kinaputter i blet fr St. Hans. S skal jeg sl deg alt jeg kan i magen, for du fr ikke kdde snn. Ikke med et jvla tog. Det smeller, og jeg kniper ya enda hardere igjen, for n veit jeg hvordan det hres ut nr noen blir meid ned av et tog, n veit jeg at hvis jeg pner ya s str du ikke der, og jeg husker ikke hva plata heter, og jeg veit at hvis jeg ser p deg n s m jeg finne det ut, og det orker jeg ikke, Anton. Kom igjen, kompis. Mora di har jo lagd mat.

We busted out of class
Had to get away from those fools
We learned more from a 3 minute record baby
Than we ever learned in school

vi l i bten

Vi l p ryggen i den lille robten din. Johanne, kalte du henne. For alle bter burde liksom ha et kvinnenavn, og Johanne var det fineste du visste. Jeg synes det var kjedelig. Det var forsvidt bten ogs. Gr og gammel, lakken flassa og treverket hadde sprekker. Men den var perfekt, den holdt oss trre og holdt oss flytende, og skulle senere komme til bli selve bildet p deg.

Det var en snn dag man kan overleve en hel sommer i regn bare for f n av; skyfri himmel, med bare akkurat nok vind til at vannet rokket bten slik at vi vugget frem og tilbake til lyden av de sm klukkene blgene lagde da de slo mot bten. Vi l hode mot hode, fttene dine hang over kanten, og Nick Drake sang place to be for fjerde gang p repeat, fordi jeg likte den s godt. Du elska vre den som kom med ny musikk, jeg hadde aldri hrt om fyren fr, det hadde ikke du i forrige uke heller. Men jeg digga det, og du digga at jeg digga det. Dette er den beste skiva hans, sa du, og ly uten at du visste det. Jeg smilte til svar, og vi ble stille.

Bten vugget til lyden av evighet. Det var det jeg tenkte akkurat da, at evighet ikke er et ord eller en flelse, men en lyd. Vi l i evigheten. Solen hadde begynt svi p huden under hullet i buksekneet. Det gjorde ingen ting. Livet var s nytt for oss, s jeg hadde bde tid og rd til bli solbrent.

Like fr jeg sovnet av blger og sol og lykke, fortalte du meg hemmeligheten din. Jeg sa ingenting, du visste nok ikke om jeg var vken eller ikke, men du snakket og snakket. Du trengte ikke svar. Du ville bare fortelle. Jeg lyttet, og var s glad for vre der, i bten med deg, p havet, i et annet land, i en annen tid, en annen virkelighet.

Det var en snn dag man kan overleve en hel sommer i regn bare for f n av. Da du dro Johanne opp p steinene ved stranda, begynte det regne. Livet var s nytt for oss. Du s p meg. Min hemmelighet er din hemmelighet.

Livet er ikke s nytt lenger n. Jeg vet ikke hvor du er. Det er min egen feil. Nr jeg savner deg, tenker jeg at du er p havet et sted. At du flyter et sted i evigheten i en bt som har sett bedre dager, men som holder deg trr og flytende. Johanne er trofast og gjr en god jobb. Nick Drake synger a place to be, og jeg str p land og vinker til deg. Hemmeligheten din er fremdeles trygg hos meg. Det vil den alltid vre. Gi meg beskjed nr du gr i land igjen.

sj mor, eg spelar mandolin for verdsfred

Jeg er ikke en av dem som tror at verden kommer til g under i 2012. Jeg tror nok heller at den stakkar mayaindianeren fikk nok og tenkte helvete heller, n gidder jeg ikke mer. S gikk han for gjre noe annet, jeg vet ikke hva. Kanskje spilte han litt p mandolinen sin, fordi han likte gjre denslags innimellom. Skulle nske jeg hadde mandolin. Men dengang ei. Min mor og far oppfordret aldri til denslags da jeg var yngre, flgelig finnes det ikke en eneste mandolin i hele huset. Synd, egentlig, for jeg tror jeg kunne blitt en jvel p mandolin.



Jeg har som sagt ingen mandolin, s jeg legger ut dette bildet av meg selv
som Elvis i stedet. For ELVIS var en jvel p mandolin. Dessuten hadde
han fdselsdag her forleden. Feiret du? Ikke? Asshole.




Men, hvor var jeg? Jo, jordens undergang og whatnot. Kanskje hadde det vrt like greit. Kanskje kunne vi hatt godt av en real undergang. Noen f overlevende kunne ftt i oppdrag reise menneskeheten p nytt. Det betyr pule, hallelujah! Med befolkningen p plass, kunne de begynt p den viktigste oppgaven av alle, nemlig gjenreise folkeskikken. Folkeskikken har vrt borte lenge, men det skjedde s sakte at nesten ingen merket det. Hvor ble den av? Jeg vet ikke, kanskje sitter den i et mrkt hjrne med mandolinen sin, mens den spiller triste sanger og grter en skvett.

At samfunnet hele tiden utvikler seg, er en god ting. At avstander og tabuer og fordommer sakte forsvinner, bit for bit, hver eneste dag, er en god ting. At det er lov kunngjre, ytre, mene hva man vil, at du er gitt en frihet som menneske som tillater deg elske hvem du vil, bo hvor du vil, sitte hvor du vil i bussen. Alt dette er fine ting. Men p veien hit har noe gtt tapt. I alle de forskjellige gruppenes evige krigsrop om bli sett og hrt, druknet folkeskikken i massene. Det er trist.

For seksti r siden, var samfunnet et ganske annet enn det er n. Kvinner hrte hjemme p kjkkenet, homofile hrte hjemme ingensteder, var du mrk hadde du ingen rettigheter, og verden fantes kun i sort/hvitt. Men jaggu stoppet folk for slippe andre inn frst, jaggu lftet man p hatten for hilse, ungdommen reiste seg for de eldre, barna hrte p foreldrene sine. Man ble mtt med respekt. Blant sine likesinnede, vel og merke. Og for all del, jeg sier ikke at det var bedre fr. Jeg slr et slag for likestilling i alle retninger, men det hadde faenmeg vrt fint leve i en verden hvor folk hadde nok respekt for seg selv til behandle andre slik de nsker bli behandlet selv.

Nok respekt for kloden vi lever p til kaste sppel i de dertil egnede sppelkassene du finner OVERALT, serist, de er OVERALT, hvor vanskelig er det bare vente med kaste sppelet ditt til du gr forbi en? Jeg SKJNNER ikke! Det plsepapiret var HELT greit holde i nr plsa l der, men s fort plsa er borte, er papiret radioaktivt, og du m kvitte deg med det fr du fr et tredje ye.

Nok respekt til la jenter g i fred, uten rettferdiggjre for deg selv at noe annet ville vrt GREIT fordi kjolen var kort og promillen hy. Det verste som skal skje en drita full jente p vei hjem er at hun tryner i sine egne bein og fr et skrubbsr p kneet. Jeg SKJNNER ikke hva som gr gjennom hodet til en som voldtar. Jeg evner ikke engang sette ord p hvor forkastelig det er.

Nok respekt til la andres meninger leve. Det er greit vre uenig, ass. Det er greit tenke at andre tar feil. Men du har ikke lov til kneble eller bringe til taushet dem som mener noe annet enn deg. Det er din jvla plikt som menneske oppfordre til engasjement, selv om det lander helt i andre enden av skalaen enn deg selv. Du trenger ikke like det. Men du fr faen ikke hate det.

Nok respekt til la liv leve. Ikke mobb. Ikke overse. Ikke usynliggjr. Se, lytt, hr, slik du selv forventer bli sett og hrt. Ikke tramp andre p fttene, ikke la deg selv bli trampet p. St for den du er, men la andre st for det samme. Skap rom og aksept der du kan, og kjemp for det der det trengs. Vr s god du kan hver eneste dag, hold heisen, ha gyldig bussbillett, gi den femmer'n til han som sitter p gatehjrnet. Engasjer deg, bruk stemmen din, hvis du tenker at du kan gjre verden til et bedre sted, s KAN DU FAKTISK det. Fortell dem at du er glad i dem fr det er for sent, sett pris p det du har og det du drmmer om f. Sett pris p livet, du aner aldri nr det plutselig er slutt. Hjelp noen som trenger det, vr hflig, spis regelmessige mltider og f for Guds skyld i deg nok c-vitaminer. Ikke drep, ikke dm, ikke anta. Tilegn deg kunnskap, og vr rettferdig. S kanskje kan folkeskikken komme frem fra mrket, og jordens undergang bli overfldig.

lovehearts

Hun lukter som en nypnet pakke lovehearts. Det er ikke bare noe jeg sier for vre st, det er faenmeg fakta. Kunne sagt hun luktet som en blomstereng en varm sommerdag, eller at hun duftet slik engler antagelig gjr. Men det ville ikke stemt, ikkesant, for faktum er at hun lukter som en nypnet pakke lovehearts.

Hun gr samme studie som meg selv, men vi er ikke i samme klasse. Hittil har vi kun vekslet sprsml om sending av teip pfulgt av passende hflighetsfraser. Jeg vet ikke om vi noensinne kommer til ha en samtale som bestr av mer. Jeg vet nesten ingenting, jeg vet bare at hun lukter lovehearts og leser bker som er mye eldre enn henne selv. At hun heter Marie og er helt egenartet. S vet jeg at hun nynner nr hun tror hun er alene, og at hun alltid nyser tre ganger p rad. Jeg vet at hun kjper iskaffe i kantina, og at hun ikke liker kokte gulrtter, selv om det siste kan ha mer med kokken vr gjre enn noe annet. Men det er ogs alt jeg vet om henne.

Om meg selv, derimot, vet jeg mye mer. Jeg vet for eksempel at jeg liker se p henne, srlig nr hun snakker med vennene sine. Nr hun fekter i lufta med armene for illustrere historien hun forteller. Jeg liker nr hun ler, srlig nr hun lener hodet bakover, og fyller hele kantina med boblende latter. Jeg liker nr hun av og til ser litt tom ut, nr hun stirrer ut i lufta, kanskje langt borte i en dagdrm om gamle bker og melodier som nesten ikke finnes lenger. Jeg vet at jeg automatisk ser etter henne hver gang jeg kommer inn i et stort rom med mye folk, og at nr jeg fr ye p henne, blir jeg full av en rolig visshet om at hun eksisterer i dag ogs.

En ting til vet jeg godt. At nr dette skoleret er over, kommer vi til forsvinne hver vr vei. Men kanskje en gang, om tjue r, vil vi mtes igjen p en reunion eller noe, og da skal jeg g opp til henne og si takk. Og hvis hun spr hva jeg takker for, skal jeg svare takk for at du ga meg tro p dager der jeg tvilte. S skal jeg gi henne en klem, og sjekke om hun fremdeles lukter lovehearts.

sugardarling


Jeg flyttet til Oslo, sant, og der var det sol og park og innmari masse lykke. Og litt ulykke, for snn helt ut av det bl ble jeg syk. Men det har jeg ikke tenkt til fortelle noe om. I oppgangen min bodde det en kirkepyroman som het Todd. Det blir for dumt, tenkte jeg, hete TODD nr du tilber satan. Alts, jeg VET jo ikke om han tenner p kirker og voldtar kyr, men han ser definitivt snn ut. P bygda, der jeg kommer fra, har vi verken satanister eller kikkehull. I Oslo har alle drene kikkehull. Jeg elsker kikkehull. Her en dag ringte det p dren min, og gjennom kikkehullet kunne jeg se at det var Todd. Interessant, tenkte jeg, og pnet dren.









Og jeg, vettu, var ikke helt klar for besk. Eller, jeg var i det minste ikke klar for besk fra TODD. Hadde det vrt Tina Turner som ringte p, hadde jeg vrt klar som faen, og virket forberedt ogs. For greia var den at jeg hadde vaskedag, ikkesant. Og her fr man kun bruke vaskekjelleren en gang hver tiende dag. Og siden jeg bare har tte bukser, og samtlige l i vaskemaskinen fire etasjer under meg, tuslet jeg rundt i en underbukse jeg fikk tilsendt i posten av en hemmelig beundrer en gang. Hei LEAH. S nr Todd sto der og truet meg og kua mi p livet for litt sukker, dro jeg tidenes pokerface og kjente at tissen krympet og forsvant.



halla damer

Det var kleinere enn yeblikket den siste av de tre vise menn fremla gaven sin for Jesusbarnet: Hva faen, gutta, jeg har bare med myrra. Helvete, jeg trodde vi hadde en avtale p maks to hundre kroner, jiiiises, ass!

Jada, s sto vi der, Todd og jeg, han p jakt etter sukker, jeg dagdrmmende om de tre vise menn. Good times. Jeg tok meg tid til en dagdrm til mens vi sto der, og jeg m nok ha sett jvla dum ut der jeg sto med blanke yne og skrumpetiss, stirrende ut i lufta i full undring over hva Todd skulle med en kopp sukker. Skulle han bake? Hadde han kokt seg en varm kopp sjokolade som smakte litt beskt p den sarte tungen hans? Hadde han sin mor, satanistdronningen, p besk? Skulle han bytte ut sukkeret med saltet i saltbssa nede p den lokale burgersjappa? Jeg ble avbrutt midt i tankerekken, av en hvesende Todd med sammenbitte tenner. SUKKER. ELLER. LIVET.

Jeg snudde og spant inn i gangen mot kjkkenet, hjertet dunket febrilsk, jeg lette desperat i skuffene og skapene min mor med kjrlighet og omtanke hadde fylt med krydder og urter og kjkkenredskaper jeg ikke aner hva er og aldri kommer til lre bruke. Sukker, sukker, sukker, hvordan ser sukker ut igjen? Jeg stressa som en GAL mann. Endelig fant jeg stsjet. En pose full av de herlige, hvite, sm kornene min venn ute i gangen traktet snn etter. Jeg trakk pusten, kjente at pulsen senket seg, og gikk rolig ut av kjkkenet.

Ganske eplekjekt overrakte jeg sukkeret til den pyromane. Jeg hadde evig mestringsflelse, flte jeg hadde reddet dagen, Todds kakao, og mitt eget liv. Jeg var min egen redningsmann! Myndighetene burde sende meg til Afghanistan snn som jeg takler stressituasjoner og overhengende livsfare. Jeg skulle akkurat gratulere, kysse og omfavne meg sjl da Todd sa INNSJILL meg.



Og jeg bare KAKE?? :D :D :D Og fra den dagen har vi vrt bestevenner.

OKEI

OKEI DA.

Jeg skal begynne blogge igjen. Happyface?




munn- og klovsykebloggen

Jeg heter Hkon, og er en ung mann i min beste alder. Jeg er oppvokst p en bondegrd med kuer og griser og Trude. Trude er ssteren min, det er i allefall det jeg blir fortalt, selv om hun penbart ligner grisene i fjset mer enn hun ligner meg. Trude blir ikke forkjlet, hun fr munn- og klovsyke. Vi hadde en gang besk av en danske og en svenske. P en utfordring sendte vi dem begge inn i grisebingen. Grisen prompet, og dansken gikk ut. Svensken gikk inn, grisen prompet igjen, og svensken gikk ut. Trude gikk inn, grisen gikk ut. Skjnner du?




S barnslig! Men sant, da. Det er lreit vre banslig, synes jeg. S lenge man betaler regningene sine tidsnok og innimellom utviser ansvar for eget liv, er det helt legitimt vre barnslig. Jeg tror en stor del av den menneskelige utvikling handler om vre barnslig. Forleden mtte jeg en kompis fra barneskolen. Han var blitt minst femten r eldre enn meg, plutselig. Han fortalte om livet sitt, og jeg tenkte:

Hei. Husker du da vi var sm, og du fikk lne brannbilen min med sirene p? Husker du hvor glad du var da? Husker du sandslottene vi bygde, husker du snmennene vi rullet? Husker du hvor enkelt salig lykke fant deg da? N er livet ditt en evig jakt p prestisje og annerkjennelse og nettverk. Det er helt greit, s lenge du er lykkelig. Men hvis du trenger det, kompis, vet jeg om en sandkasse rett i nrheten.





Det er for f voksne menn i dress ute i sandkassene etter arbeidstid. Jeg skjnner at enkelte ndig ville sendt sin egen trering bort til sandkassa hvis det satt en middelaldrende kar og pludret der. Kanskje burde staten opprette egne sandkasser for voksne karrierefolk. Det hadde vrt fint, tror jeg. Egentlig har jeg innmari mange gode ideer. Jeg burde vrt statsansatt.




Det kommer tidsnok. I mellomtiden er jeg student i Norges hovedstad. Naboen min er hipster. Det finnes ingen hipstere p bygda. Bare kuer, griser og Trude. Hipstere er mennesker. Det er i allefall det jeg blir fortalt. Jeg har en nabo til, forresten, i etasjen under. Han har skjegg og store hull i rene. Han ser ut som om han spiser satan til frokost. Men egentlig tror jeg ikke han spiser frokost, han er ikke typen til bry seg om kosthold og denslags. Det er lreit vre student i hovedstaden, srlig n fr studietuden har begynt, og til tross for at man deler oppgang med en hipster og en kirkepyroman. Dersom ikke kirkebrann blir ansett for vre for mainstream, har de faktisk noe snakke om.

Apropo mainstream, dette er en blogg. Min blogg, faktisk. Jeg liker den, og de fleste av dem som leser den. Du kan ta det med ro, jeg liker nesten garantert deg, med mindre du er fra Brumunddal. Der er munn- og klovsyke en seksuelt overfrbar sykdom. Det burde definere Brumunddal ganske greit. Kanskje burde jeg sende Trude dit.

Men hei. Jeg heter Hkon, og for oppsummere er jeg en ytterst oppegende fremtidig statsmann med gode ideer og skumle naboer. Og blogg. Har du sett.

hi world!

Fikk en penbaring. Elsker livet. Hater fugler.








i et speil, i en gte

Her sto det noe FRYKTELIG emo fr. Men det gjr det ikke lenger! BLUNK BLUNK.

fittetryne

Min sster Trude har som dere vet ftt seg kjreste. Eller, for snu p det, NOEN der ute i verden er VILLIG til bekjreste min sster Trude. Jeg er ikke jvelig lettskremt, men DET der skremmer livskiten utam. Han heter Sigurd, men p pus blir han kalt Siguj. Siguj er en sleip liten jvel. En riktig lurendreier. Du kjenner garantert typen; irriterende naiv, med sterke meninger og pretensise forslag om hva som m til for verdensfred. Jeg mener, jeg kan vre ganske pretensis innimellom sjl, og fler selv at jeg har forsttt forskjellen p rett og galt, og kan handle deretter, men SIGUJ... SIGUJ mener alt om ingenting, og mistet fotfestet for en mil siden. For eksempel mener han at folk som ikke panter er idioter. Jeg er enig. MEN Siguj mener de br utsettes for offentlig avstraffelse, og at det burde fres direktiver over HVEM som panter og ikke, ettersom de som IKKE panter er miljsyndere, og lever p kanten av samfunnet. Samtidig er han fullstendig ett hundre prosent imot Datalagringsdirektivet, fordi det over hoder ikke eksisterer N ENESTE legitim grunn til overvke en hel nasjon uskyldige mennesker.

Folk som ikke panter m d. Folk som kanskje, muligens, bare LITT, sprer barneporno og verre..? Dem er det ikke s farlig med. Heheokei.

I bunn og grunn er det ikke snn at jeg ikke LIKER Siguj. Hadde vi blitt kjent en annen gang, et annet sted, kunne det til og med hende jeg hadde latt meg fascinere av hans blinde tiltro til stemmene i hodet hans. Jeg hadde kanskje likt hans sre form for humor, politisk satire jeg VET han ikke forstr SJL engang. Jeg hadde latt meg blende av det gyllenrosa lyset han ser verden i. Men vi ble ikke kjent en annen gang, et annet sted. Vi ble kjent her og n, og da Siguj kom busende inn i livet mitt, flte jeg det like sannsynlig som om det var Dovregubben som inviterte meg p pepperkaker og ingefrl. For like sikker som jeg er p at Dovregubben ikke eksisterer, var jeg sikker p at det ikke fantes noen som ville ha Trude. Faktisk ville jeg ha satt penger, STORE penger, p mte Dovregubben frst av de to.

En relativt sen kveld her forleden, var jeg p gutterommet, da det banket p dra. Inn kom Siguj. Halla, sa han med den spede prepubertale stemmen sin. Videre gikk samtalen omtrent slik.























S pakket jeg sakene mine og flyttet ut.

hvis den skoen passer

Verden er ikke hva den en gang var. Ikke jeg heller, selv om jeg alltid nsket vre en annen. Er det ikke rart, som tolvring drmte jeg om vre voksen, en mann i egne sko. N str jeg her, knapt nok mann, men absolutt ingen gutt lenger, i egne sko, og savner tiden da jeg ikke engang kunne knyte slyfer p lissene. vre voksen er slett ingen drm. Det er selvflgelig ikke et mareritt heller. Tvert imot handler det urovekkende lite om sove. vre voksen er mer som vre vken hele tiden.

Jeg har vrt vken siden jeg ble fdt. Eller har jeg kanskje bare drmt at jeg har vrt vken. Hele livet har jeg ventet p bli eldre, finne en tid, en alder jeg trives i. Kanskje har jeg ventet p vkne. Kanskje ble jeg fdt med for sm sko. Kanskje er jeg Askepotts onde stesster, kanskje vil skoen aldri passe, kanskje vil jeg vandre utilpass og malplassert gjennom livet p ftter som verker etter frihet og bare LITT strre plass.

Hvis den skoen passer, sier min mor i et tafatt forsk p fornrme meg i ny og ne. Vanligvis fortjener jeg det, jeg er jo en rakker. Hun sier ogs at det er ikke skoene som frer deg frem i verden, men du som frer skoene. Jeg har aldri hatt s mye til overs for denslags eksistensiell drittprat.

snuble i egne bein, i egne ftter, i egne sko, er en metafor jeg ikke forstr. Statistisk sett vil det vre strre sjans for snuble i andres sko - det er jo langt fler av dem enn det er av meg.

Jeg gleder meg til skoen endelig skal passe. S kanskje er jeg fremdeles den samme tolvringen, med det samme nsket, bare ti r senere. Det er for tiden alt jeg vet om livet og sko.

Kup Elleve

Tenk at jeg har GLEMT fortelle om bursdagen min, a? Herregud. Vel, det er ikke like mye glemt som.. p en mte.. at jeg bare dreit i det, men s fikk jeg brev fra Leah, ikkesant. "Sjere Hkon n m du fortelle om busjdagen din for hvis ikke bli jeg gal og eksploderer ps kan du sende trusa di i posten?"

Det hele begynte med god stemning i en sliten kup p Bergensbanen. Jepp. Hadde jeg vrt kiden til Beckham, hadde navnet mitt vrt Kup Elleve. Tjueto r senere, feiret jeg fdselsdagen min igjen, alts for tjueandre gang. Og etter tjueto gjennomganger skulle man tro at jeg s smtt begynte f dreisen p hele bursdagsgreia. Men nei. Nei, nei. Det gikk til helvete, og jeg vet NYAKTIG hva jeg burde gjort annerledes. Jeg ringte nemlig Arild. Det er lenge siden vi har hatt kvalitetstid, min aldrende trubadurvenn og jeg. TA P DEG PENKLRNE OG BLI MED P EVENTYR, skrek jeg i telefonen. Men je er redd for storby'n, je, sa Arild. PYTTSANN, jeg skal passep'r!, skrek jeg. Og snn gikk det til at Arild og jeg satt kursen mot hovedstaden, med sekken full av sprit og pgangsmot.

Da vi ankom Oslo, hintet Arild til at han gjerne ville hilse p en kompis han "ikke hadde sett siden krigens dager". Jeg sa okei, det er tross alt ikke ofte Arild er i pillerus og tff nok til traske gatelangs i Oslo med sine lange underbukser p. Vel fremme p Bislett kunne vi endelig ringe p en drklokke hvor det sto Herman. Ikke noe etternavn, ingen vrig informasjon, bare Herman. Det spraket i intercomsystemet, eller kanskje var det bare stemmen til Herman som var jvelig rusten, i allefall ble vi sluppet inn i en leilighet som var nettopp det; jvelig rusten. Jeg skal ikke prate for mye om Herman, skal bare nevne at leiligheten var FULL av walkietalkier og kikkerter. Og at alle rullgardinene var nede. Og at hvis politiet plutselig hadde banket p, hadde jeg faen ikke blitt overrasket. Og at da vi gikk derfra, var jeg overbevist om at jeg hadde ftt tuberkulose, aids og gulfeber. Og blitt plattfot.

Vi dro videre til en frfest, men valgte fort evakuere, ettersom det ble litt drlig stemning av at jeg hadde med en nervs middelaldrende mann i underty. Vi endte opp p det eneste stedet som tilsynelatende godtok folk som Arild, i en sliten bule p stkanten som var full av Rune Rudberger og Cowboy-Lailaer. Arild, som fremdeles var i pillerus, ba opp den fineste Lailaen til dans, de fant tonen, og plutselig befant jeg meg alene, i et innryka rom med alle stkantens smpedofile bestefedre i pensjonistkrisa. S jeg drakk, davettu. Og drakk og drakk og drakk. Etter tre hundre l dukket hun opp. Rita. Hun var nittisju prosent pupp. Kanskje de strste puppene jeg har sett. Jeg ble umiddelbart forelsket.

Hvilepulsen til de smpedofile bestefedrene kte betraktelig, og selv om de gliste s kjekt de kunne, var det meg hun valgte snakke til. Skulle faenmeg bare mangle, egentlig, jeg er jo ellevilt kjekk. ELLEVILT kjekk. Og plutselig, vettu, var jeg s full at TVILLINGEN til Rita dukket opp!

Arild kom tilbake akkurat i det jeg skulle til invitere alle fire puppene hjem til meg. Gledesdreper. Etter et par heftige gloser jeg snn HELT serist ikke kan gjenta her, forklarte han meg vennlig at det slett ikke var drmmedama jeg hadde foran meg. S beskrev han i detalj hvordan hun s ut, og jeg kom frem til noe som dette

Selv om jeg fremdeles synes dama var grisefin, merket jeg at det kanskje var greit at jeg ikke hadde invitert henne med hjem. Hvis Arild, selv med tidenes pillebriller, synes hun var s lite delikat at han flte han mtte advare meg, var det kanskje rd verdt flge. Men S, vettu, drakk jeg helt til det var FIRE av henne.

Og da ble det s god stemning at jeg droppet rdene til Arild som en heit potet, og ba hele gjengen hjem til meg. De smilte, fniste i kor, rdmet og s ned, fr de sa: Nei takk, du er ikke helt min type.

Snn serist, jeg fikk avslag av ALLE FIRE. Arild lo, og jeg lusket hjem med halen mellom beina. Ett r eldre, for tjueandre r p rad. Stadig ikke klokere p hverken livet eller kvinner. Eller meg selv. Det eneste jeg vet er at hadde jeg ikke ringt Arild, kunne jeg feiret med to dritheite tvillinger som aldri eksisterte, og - dette er visdom, kloke ord jeg gleder med dere - og at selv fiktive tvillinger er bedre enn en Arild p ordentlig.

Chop Suey

En ting har jeg irritert meg over lenge, hele den der "tenn et lys for"-greia p Facebook. Tenn et lys for Berserk, tenn et lys for jordskjelvofrene i Japan, tenn et motherfuckings lys for lyset som brant ut i gr. SERIST folkens! Du kan tenne s mange lys du bare ORKER, du kan sette fyr p jvla hele stua di for alt jeg bryr meg, det forandrer ikke en dritt for de jordskjelvrammede nedi Japan. Det er ikke snn at faren til Chop Suey trster snnen sin med si : s s, gutten min, n er det frtifem tusen nordmenn som TENNER LYS for oss, s dette ORDNER SEG.

Med det budsjettet vi nordmenn bruker p TENNE LYS for alt mulig crap, kunne vi jo bidratt med helt enorme summer til samme forml. Men nei, vi tenner lys. Og da trenger man kanskje ikke engasjere seg noe mer? Er det blitt snn i to tusen og elleve at man ikke trenger strekke seg lenger enn til venstre museknapp for trykke LIKER p Facebook for vre et oppegende menneske? Ligger lista s lavt? JESUS KRISTUS.

Hva skjer etter du har trykket LIKER, egentlig? Skriver du en liten hilsen, forteller du de frtifem tusen andre at dette synes du jaggu var leit, skikkelig trist, og at du tenker p, og ber for, Chop Suey og faren hans? Det ENESTE som er mer bortkasta enn tenne lys er faenmeg BE, ass. Hvis du har s jvelig tro p at de bnnene dine blir hrt, s kunne du kanskje vurdert be en bnn som denne hver kveld fr du la deg:

Kjre Gud. Dritfint hvis du dropper jordskjelv og snn. Amen.

Men, for all del, be i vei, be til du blir grnn og bl, tenn lys, trykk liker p alt du kommer over p Facebook, gjr alt du kan for virke engasjert uten egentlig gjre noen ting. Og jeg lover deg, nr stua di brenner ned, nr du str p bar bakke uten s mye som et telys igjen, da skal jeg, Chop Suey og faren hans tenne lys for DEG.

rett skal vre rett

Rett skal vre rett. Det er sant. Derfor informerer jeg n om at jeg har fdselsdag i dag. Jepp. I dag fyller gutten tjueto r. Tenk deg det. Tjueto r. S gammel har jeg aldri vrt fr. Akkurat n sitter jeg relativt dritings i en gyngestol og konsentrerer meg SYKT HARDT om skrive som en relativt edru tjuetoring. Relativt. Hva nsker du deg til fdselsdagen min? Du kan f hva du vil. Ja! Jeg skal faktisk gi DEG en gave. Hvor kul kke jeg? (SYKT KUL) Tre ganger tre for meg, for deg, for mora di.

Skl.


EDIT

DAGEN DERP klokken 23:29

HE HEEE. Dette husker jeg ikke. TRIVSEL! Dere er koz. Fyllesyk out.

mr airport hero

Du vet den scena snn helt p slutten av en romantisk film, den scena hvor helten vr er p en overbefolket flyplass, det er mas og lyder over alt, og orkesterstressmusikken stiger til et voldsomt crescendo, kameraet snurrer rundt og rundt, han river seg i hret, kjemper for gjenvinne pusten og bevare fatingen, fr alt plutselig blir stille, en myk strykekvartett eller kanskje en panflyte drukner maset, og plutselig str hun der, rett foran ham, de omfavner hverandre og lever lykkelig alle sine dager?

Fkk den scena.

Det kke snn i virkeligheten, vettu, don Johan. I VIRKELIGHETEN blir du stoppet i sikkerhetskontrollen av en dame som heter BRITT. Eller, du tror i det minste at hun heter BRITT, for p idskiltet hennes str det bare b-152-251, og det kan like gjerne vre Britt som alt mulig annet. S du lper tilbake til billettskrankene og bestiller den frste billetten til hvor som helst, bare s du kan komme igjennom sikkerheten og vise finger'n til Britt. Med pass og en overraskende rimelig billett til San Francisco i hnda, er du plutselig akseptabel, og Britt slipper deg gjennom, peker mot utenlandsreiser, og du beiner som faen uten egentlig vite hvor du skal. Det eneste du vet er hvem du ser etter.

Over alt er det mennesker som tilsynelatende ikke har respekt eller forstelse for at du er en mann i en vill og hensynsls jakt, og du blir mtt med hyl og dmmende blikk bare fordi du lp rett inn i en barnevogn. Og den veltet. Og den lille asiatiske kiden datt ut. Og du trkka p henne, litt. JESUS KRISTUS, null forstelse. Jada, det er folk over alt, men du har ikke kringkastingsorkesteret i ryggen, de eneste lydene du hrer er asiatisk barnehyl og din egen puls. Du fr ye p Gaute Ormsen, men du vet at de ikke selger vpen i tax-free'en, s du ignorerer det og lper videre.

Plutselig har du kommet til det omrdet ved gatene hvor det er et automatisk gangfelt midt p gulvet. Du vet, snn rulletrapp, bare at den er flat. Som et gangfelt. Hva SKJER med det, forresten? Har du sett det? Folk stiller seg p de, ogs, vettu. Snn for bli tansportert femten meter. For de er jo ikke lenger enn det, VETTU! Femten meter. JESUS KRISTUS, hvordan LEVER disse menneskene som ser ndvendigheten i ha et FEMTEN meter langt rullebnd i en tre hundre meter lang hall? Og hvordan kommer de seg ellers rundt omkring? Dette er viktige sprsml, som jeg hper samfunnet plukker opp snart, s vi kan ha en god debatt rundt det hele.

ANYWAYS, du er ved gatene, hallen strekker seg i det uendelige, det er flere mennesker der enn du kan telle, men du trenger bare finne ett. ETT ansikt du kjenner, blant tusen ukjente. En hpls oppgave, fr hjernen din plutselig blir en supermaskin c.s.i-style, du scanner atten ansikter i sekundet, og selv om kringkastingsorkesteret ikke er der for bygge opp spenningen, er det penbart for alle som stirrer p deg at du er desperat etter finne noen.

Rett fr noen ringer for rapportere at det str en vill mann med frde rundt kjeften like ved gate k, fr du ye p henne. Hun str halvveis med ryggen til, men du kjenner henne igjen. Panflyta uteblir, hjertet synker til langt ned i magen, og du trekker pusten for roe deg. For virke en smule rasjonell. Selv om du har grisekjrt til flyplassen, selv om du har en billett til San Fransisco, selv om du har en hrtufs fra en asiatisk baby hengende fast p skoen, er det viktig for deg virke rasjonell.

Hei, sier du. Hun snur seg, og du kan se hvor overrasket hun er. N kommer det, n kommer omfavnelsen, n skal vi leve lykkelige alle vre dager, panflyte eller ingen panflyte. Men nei. Der det skulle vrt et smil, kruser en misfornyd snurp. ynene som skulle fylles med gledestrer, er fulle av raseri. Og stemmen som skulle hvisket at hun elsker deg, hveser hva faen gjr du her. Du fr avskjed p grtt papir, nei, ikke papir engang, men en brukt serviett fra kaffeloungen. Du bestemmer deg for droppe rasjonell, rasjonell har aldri frt til noe, du gr for desperat, faller til knrne, hever armene i luften og erklrer din evige kjrlighet. I yekroken observerer du en overvektig fjortenring som filmer deg med iphonen sin, og du rekker tenke at dette kommer til havne p youtube. Crazy guy gets dumped at airport. Men det spiller ingen rolle. Offentlig ydmykelse kan du takle senere. Hun ser ned p deg, du stirrer opp p henne, men yeblikket varer ikke. Det er over, sier hun. S forsvinner hun, inn p flyet som skal ta henne til Singapore.

I et yeblikk kan du ikke helt forst hva som akkurat har skjedd. Hjernen funker ikke, hjertet slr ikke, i noen veldig f sekunder er du faktisk dd. Da du kommer til deg selv er naturligvis det frste sprsmlet som melder seg om flyet til San Francisco mellomlander i Singapore. Et siste hp tennes, men da du kommer til gaten er det allerede for sent. Flyet til San Fran er sakte p vei ut mot rullebanen. Uten deg ombord. Og akkurat da kommer du p at du har feilparkert bilen, ogs. FAEN.

dude wtf

Okei. Han heter Sigur. Ja, jeg vet, Sigur uten d. Alts, HVEM heter Sigur? Eller Siguj, da. For selv om Trude aldri, aldri har hatt noe problem med kalle meg rrrrvrrrtne slingrrrefitte, s er det tydeligvis VELDIG vanskelig si Sigurrr allikevel. Siguj. Siiiiguj. Jeg dvver.

Han har det vanskelig, Siguj. Litt snn "i hurt my self to feel alive"-greie p gang. Litt snn "omg, the weight of the world is TOO MUCH"-opplegg. Veldig sensitiv type. Nr jeg kom hjem etter ha drukket meg sanselst full og bitter (det er en annen historie) p formiddagen i gr, satt han der, p MIN plass ved kjkkenbordet, og GREIN mens han leste i avisen om frigjringen i Kairo.

JEG BARE



Ja, snn hres jeg ut nr jeg er fyllesyk. Ganske barsk. OG HAN BARE

Og jeg bare







Og han bare


Og jeg bare





Han har trange bukser, Siguj. De er s trange at jeg faen ikke skjnner hvordan han fr fttene igjennom nederst p buksebeinet. Det er en uknekkelig ntt. APROPO ntter, jeg TVILER p at Sigujs kan gjre jobben sin etter ha vrt i de buksene. jadda, jeg sitter her og skriver om testiklene til min lillessters kjreste. Og da er vi jo plutselig inne p det UROVEKKENDE mange av dere gnla om da jeg kunngjorde for verden at Trude infact HAR ftt kjreste - nemlig sexlivet til overnevnte.

HAHAHAHAH ER DERE GRNE ELLER?! Ingen mann med vettet i BEHOLD vil sexe TRUDE! Ingen OPPEGENDE, FORNUF...

Okei, jeg tar poenget. Merde!

Jeg har alltid vrt av den oppfatning at JEG kom til bli gravid fr Trude i det hele tatt fikk muligheten til ha sex. Og det str jeg ved. Men jeg trodde GRUNNEN til det var fordi Trude er teit, MEN N viser det seg imidlertid at grunnen blir fordi JEG alltid kommer til vre i veien, og delegge.

Romantisk kveld p kino? I'm there. Bakerst i bussen p vei til skolen? I'm there. Overnatting hos Siguj? I'm there. "Gruppearbeid" i naturfagtimen? I WILL BE THERE. S det er MIN plan. Sster'n DIN, derimot, er det faenmeg allerede for seint for.

APOKALYPSE

http://www.threadbombing.com/data/media/2/Shocked.gif

Trude har ftt kjreste.

syk

vre mann er vanskelig. Sykt vanskelig. Faktisk har jeg aldri vrt borti noe vanskeligere. Joda, GREIT, dere damer kan komme drassende med de VILLE pstandene deres om mensensmerter og trre mascarabrster, men nr alt kommer til alt vet vi jo like godt alle sammen at det er mannen som lider. I det store og hele. Nr kvinnen i ditt liv, det vre seg moren din, ssteren din, kjresten din, tanta di fra Trgstad, niesa di eller "leieboeren" din fr kvinnegalskap, er det deg det gr utover. Nr hrbrsten kommer susende med skremmende hastighet og presisjon, er det deg den treffer. Det er sant som det sies, at bak enhver kvinne - str det en mann som har det verre. Mye verre.

Ta meg, for eksempel. Jeg er syk. SYKT syk. Kan vanskelig forestille meg at noen noensinne har vrt sykere. Her snakker vi spass syk at INFLUENSAEN har lungebetennelse, liksom. Og lungebetennelsen til influensaen har sars. Og sarsen til lungebetennelsen til influensaen har GIKT og er PLATTFOT.

Og her kommer alts vanskelighetsgraden inn - det er SYKT vanskelig vre mann. For nr en mann er ddssyk, som jeg, mtes man med mindre forstelse og sympati enn Hitler. Haha, tenker du, n overdriver'n Hkon igjen. MEN JEG GJKKE DET.

Var p legekontoret her forleden, du vet, for f det bekreftet. At jeg snart skal D. Det er en kjent sak at jeg kommer fra en liten bygd, vi er ikke s mange her. Allikevel kan jeg ikke huske at det noensinne har vrt tomt p ventevrelset utenfor legen. Ever. Neida, der er det alltid stinn brakke. Om sommeren da jeg var liten pleide jeg og gutta selge saft og markjordbr utenfor inngangen, og vi var faenmeg alltid mangemillionrer nr vi gikk hjem. Anyways, det er p ventevrelset det skjer. Og nr jeg kom hanglende inn med mine femtini grader i feber, ble jeg mtt av en unison kald skulder fra


HANNE
Sliten smbarnsmor med kols. Til tross for at hun PENBART
ikke innehar N eneste sympatisk celle, er hun godt likt -og formann-
i foreningen for de kronisk misfornyde.



TINE
Den obligatoriske bygdelesba med rtter fra Tynset. Flyttet hit til
bygda og presenterte seg en stund som Nils.




SOLVEIG
Den lille drittungen til Annegro og Morten. Annegro og Morten mttes
som deltakere i et frivillig hjelpeprogram i Sr-Afrika, men HVA FAEN
hjelper det nr resultatet av sammenslingen bare er enda en Ida Wulff waiting to happen.



ENKEFRU OLSEN
...er stort sett rusa p sine gamle dager.




..gjett hvem?
TRUDE
Roten til alt ondt.

Som du skjnner kunne jeg like gjerne ha snublet inn i rsmtet i foreningen for kvinner som hater menn. Og da srlig syke menn. For en mann kan liksom ikke vre syk uten at han OVERDRIVER. For noe PISS. Er LITT sympati snn p tampen av livet for mye be om?

frokost

Frokost har alltid vrt en stor greie her i huset. Man kan ikke skippe frokost, liksom. Det er obligatorisk oppmte rundt kjkkenbordet klokken SEKS. Hver dag. Sndag ogs. Uten tvil fordi min mor har lest det i en eller annen pedagogikkbok. S til alle pedagogikkmennesker; fu. Vanligvis foregr frokosten slik frokoster flest i det langstrakte land foregr: Den teite lillessteren er misfornyd og emo, den overdrevne morgenkvikke moren er overdreven morgenkvikk, og den kjekke storebroren inntar sin kaffe mens han tlmodig lytter til kvinnfolkenes meningslse babbel om krig og fred og religion og herregud og snn.

Jada. Vanligvis er det snn. Men i dag skjedde det noe fantastisk.

Jeg har jo hrt om det hele livet, at hvis man smiler til verden vil verden smile tilbake. Jeg har hrt om karma. Jeg har forsttt at det visstnok skal eksistere noe snt som et slags regnskap, som mler gjerningene dine opp mot hverandre, og hvis du har gjort mest godt, s fr du premie. For vre rlig ANER jeg ikke hva godt jeg har gjort for fortjene dette. Alt jeg vet er at det er fest hos meg. Og DU er invitert.

kongen @ haugen

Jeg aner ikke hvordan det gikk seg til. Jeg ser tilbake og prver forst nyaktig NR det skjedde. Nyaktig HVA jeg kunne gjort annerledes. Men faen, det er hplst. Det skjedde s gradvis at jeg ikke la merke til det. Like fullt skjedde det, jeg m bare innse det og ta opp kampen. Det er ikke lenger jeg som er MANNEN i huset. Det er ikke lenger jeg som er kongen p haugen. For KONGEN... det er Trude.




Det som skjer nr en lillesster gr fra vre jente til bli kvinne, er det merkeligste, skumleste fenomenet i verden. True story. Jeg ser snart ingen annen lsning p problemet enn konvertere til homofiliesterne. For nr min egen MOTBYDELIGE sster s smtt begynner ta form av noe jeg selv kunne beskrevet som attraktivt, kan man like gjerne bare.. slutte. . leve. Jeg mener selvflgelig ikke at jeg synes ssteren min er heit. Hun er fremdeles den mest plagsomme vorta i verden, men i en helt ny pakke - en pakke av typen man som mann ikke automatisk flekker tenner til og rygger unna.

Det jeg PRVER si, er at utviklingen, det som skjer nr en lillesster gr fra vre jente til bli kvinne, er et fenomen uten sidestykke. Vi bruker langt fra nok penger og ressurser p dokumentere denne forvandlingen. Er det bare jeg som ser det ironiske i bruke milliarder av spenn p lete etter intelligent liv ute i verdensrommet, som kanskje eller kanskje ikke eksisterer, nr det vandrer en rase, et vesen, rundt HER p jorden, som INGEN forstr?



Min en gang lille sster har vokst til noe jeg ikke kan fatte hva er. En kraft av kosmiske dimensjoner, ondskap og innyndene sjarm i en djevelsk coctail som fr eller siden vil fre til jordens undergang. Yoko Ono-style. Jeg har alltid flt meg som den beste av oss to, fordi hun fra tidenes morgen har vrt en drittunge. Men n er bde dritten og ungen borte. Sporlst forsvunnet. Det som er igjen er en iskald, beregnende, manipulerende, forvirrende skapning. Min mor mener hun er et produkt av meg. DEN kjper jeg ikke. Jeg tror denne uforklarlige forvandlingen KAN forklares med f ord. Ja. Min sster Trude har blitt kvinne.

----

Snn apropo ingenting, og btw, liksom; jeg ER verdens drligste blogger. Med oppdateringer snn n gang i mneden, synes jeg det er spinnvilt at det i det hele tatt finnes folk som leser. Men i allefall, for en stund siden fikk jeg sprsml om jeg kunne anbefale noen gode, morsomme blogger. Det er klart jeg kan. Men jeg har veldig drlig oversikt, type Siv-Jensen-p-heterofilt-utested-drlig-oversikt. SINNSSYKT drlig oversikt, med andre ord. S, derfor, hvis du vet om noen morsomme blogger, kan du gjerne legge igjen linken i kommentarfeltet, liksom. Pluss i margen. Jeg skal bare anbefale n blogg, men det er til gjengjeld den beste og mest velskrevne bloggen i Norge. Og er du orientert, er den innmari morsom ogs. http://dagensbeste.blogspot.com/

Hederlig (les: LATTERLIG) omtale gr til Dagbladets debattsider, og selvflgelig denne karen.

fly

Dette med ta sjanser er det skumleste i verden. Nr du finner deg selv i et veikryss, eller p kanten av et stup, og du m velge. Hyre eller venstre? Hoppe eller droppe? Du tar mange sjanser uten tenke over det. Plutselig er du p full fart ned stupet, uten engang vre klar over at du valgte hoppe. Han fyren som ba om nummeret ditt, du tok sjansen p ham, og ga ham det. Merket du at du plutselig var midt i svevet?

Det er ikke din feil. Det var ikke opp til deg. Han hadde allerede bestemt seg for hvordan kvelden skulle ende. Det er ikke din feil. Jeg sitter ved sengen din, og forteller historien om stupet. At man noen ganger er i fritt fall uten merke det. Jeg hoppet ikke, sier du. Jeg bare falt. Vinden tok meg.

Du er borte, og det er han ogs. Da han forsvant tok han med seg den delen av deg som innimellom fikk deg til oppske veikryss og stup. Fotsporene ved stupet har forsvunnet med vinden som tok deg. Du er liten i din egen hud.

En gang skal du st der igjen. Stupet er milevis unna, men hvis vi begynner g dit i dag kommer vi frem fr du aner. En vindstille dag. Nr du str der kan du hoppe fordi du vil, ikke fordi du falt. Du kan lukke ynene og ta sjansen. Du hopper. Midt i svevet finner du ut at du kan fly.

mainstream


Jeg kan leve med den der undercut-greia mange har p gang om dagen. Jeg kan leve med palestinaskjerf ogs. Palestinaskjerf og penkjole. Joda, det er greit vise hvor man str, i pentyet ogs. Jeg takler de fleste RU'ere. Jeg liker folk med meninger. Tatoveringer er helt okei. Og piercinger er ditto. Jeg kan leve med ekstrem skarring. Det er frst nr alt dette kommer i samme pakke at jeg fr litt problemer med .. puste. Tydeligvis.




Mt Nora. Det er nyttrsaften, og Nora er min borddame p hyre side. Jeg kjenner henne ikke, hun dukket opp sammen med Amalie, som er ssteren til Mads, som igjen er vert for kveldens selskap. Nyttrsmiddag med gode venner, som det het i eventen p le' Face. Gode venner. Fantastiske venner. Og Nora, da. Nora fkkface.





Samtalen gikk lystig. P min venstre side hrte jeg latter. Rett ovenfor meg satt Harald, han lo ogs. Det gikk opp for meg at de eneste som ikke tilsynelatende koste seg i HJEL var meg selv og Nora. GREIT, tenkte jeg. Jeg fr vel investere litt tid p denne merkelige, merkelige fremtoningen. S jeg snudde meg mot henne og spurte om hun likte maten. Hun svarte skarrende tilbake, og jeg kjente et delikat dryss, sm perler av spytt, som vennlig dusjet meg i ansiktet. Jeg s regnbuen i fossefallet som dekadent landet i maten min. Jeg flyttet diskret p tallerkenen, uten at det hjalp nevneverdig. Det regnet ustanselig spytt p kalkunen min. Det gikk forsvidt greit, jeg var plutselig ikke sulten lenger. Det eneste jeg tenkte helt manisk p, var hvordan jeg skulle f trket spyttet hennes av ansiktet mitt, uten at hun s det. Jeg ville jo ikke sre henne. Selv om, liksom, hva skulle hun sagt? "LIKER DU IKKE HA SPYTTET MITT I RET??!"





Ehnei.

Joda, hun likte maten. Hun bare spiste vanligvis ikke kjtt, men tenkte hun skulle gjre et untak i dag, siden hun hadde ftt komme p middagen snn helt i siste liten. Hun ville jo ikke vre uhflig heller, liksom. Nei, DET vettu, sa jeg, og kjente spyttet renne nedover kinnet. Jeg tok mot til meg, og trket det av med skjorteermet. Og da fikk jeg serist HVA?!-LIKER-DU-IKKE-SPYTTET-MITT-blikket. True story. Men allikevel, det ble mindre spytting etter det. S jeg antar hun skjnte at NEI. Jeg kke fan av spyttet ditt, SORRY.

Allikevel vet jeg ikke om det var udelt positivt at det ble mindre spytting. For nr spyttingen forsvant, pnet det liksom for en ordentlig samtale. Og for vre rlig likte jeg spytteNora bedre enn snakkeNora. Hun bare folkemord ditt og konspirasjonsteori datt. Amerikanske styresmakter, og mannen i mnen. Finnes egentlig Osama Bin Laden? Og det er serist bare et tidssprsml fr dyrene gjr opprr mot oss menneskene. Jeg dvva. Opptil flere ganger i minuttet. Etter tre TIMER, og flere mentale facepalmer enn jeg kan telle, bestemte jeg meg for prve vinkle samtalen inn p noe litt mer... trivielt. S jeg fortalte om konserten jeg skal p tjuesjuende februar p rockefeller (skal du dit? KOZ), og la p i tjukke lag om hvor fantastisk musikk er. Srlig Elvis. Jeg mener, herregud, Elvis er episk, det mest fantastiske mennesket som noensinne har vandret her p jorda - srri Jesus - han var reinkarnasjonen av alt som er fint og flott og vakkert og godt. Men neida. Nora bare: B, musikk er s jvelig mainstream, ALLE liker det, liksom. Det GR an tenke selv, liksom. Man M ikke gjre det alle andre gjr. S spurte jeg hva hun hrte p, da. Og hun svarte at hun var litt mer alternativ. Hrte p andre ting. Pulsen sin og snn. Trr. Og snn. Det er tross alt veldig viktig vre sin EGEN person, og ta EGNE valg. Og dessuten suger Elvis, sa hun.

OG JEG BARE

OG S BARE


OG S BARE

OG S LITT SNN IGJEN


FR JEG BARE OKEI, YOU'RE GOING DOWN

Skjnner hva du mener, sa jeg. Alle er s jvelig i mot pelsdyroppdrett og barnearbeid. HERREGUD. Ingen tr ha egne meninger, vettu. JEG synes barnearbeid er topp, men hver gang jeg diskuterer det med noen, er de alltid hjernevaska av massene, fullstendig blinde for det faktum at de mener akkurat det samme alle andre mener. Vet du hva annet som er flott? sette fyr p gamlehjem. Jeg setter ikke fyr p s mange gamlehjem lenger, det er har liksom blitt s mainstream. N setter jeg fyr p min egen rv i stedet. HAHA, husker du nr det var pop sette fyr p kirker eller? Good times. S sinnssykt nittennittitte, ass. Og hva faen skjer med politikken om dagen? Ved det forrige valget stemte jeg p det partiet som faktisk VANT. HVA FAEN, liksom? Hadde jeg visst at ALLE andre ogs kom til stemme p Jens, s hadde jeg stemt noe annet, ass. Og ER DU EGENTLIG KLAR over hva vi gjr her i kveld? Feirer NYTTR. DET er mainstream, det. Kom, a, s stikker vi til Moskva og feirer incest i stedet, og i stedet for raketter kan vi kaste DRITT opp i lufta.

(Okei. Talen har blitt noe utarbeidet i ettertid, men det var snn basically det jeg sa. Red.anm)

Da jeg var ferdig, merket jeg at alle s p meg. Det var s stille at jeg kunne hre farrisen bruse i glasset. Og DET er sykt stille i et rom med tjue mennesker. Nora s p meg og blunket heftig. Jeg s etter Harald, hpet han ville bryte stillheten og redde meg. Redningen kom aldri. Jeg kunne like gjerne druknet i et hav av spytt.

I fjor var nyttrsforsettet mitt begynne ryke. Det gikk drlig. I r er forsettet mitt ikke ALLTID si det jeg tenker. Jeg har trua. Godt nyttr!

i'm just sayin'

Brasil har ftt sin frste kvinnelige president. Visste du det? Brasil, liksom. Japanske hvalfangere har blitt jaget rundt av hvalelskere med harpun, og greier. I Australia er det flom. Folk dvver. I Sibir brant et fly. Folk dvva. Tolv menn har blitt arrestert i England, mistenkt for terror. Nord-Korea sier hall, Sr, skal vi pne for dialog? I Bolivia er det helt ville gateopprr. I dag ble det fremlagt en rapport som forteller at s mye som 2043 mennesker har blitt drept av britisk millitrt utstyr de siste fem rene, bare i Pakistan. 2043 mennesker, for det meste sivile. Folk som deg selv. Men, serist, 2043 menneskeliv tapt er ikke noe gispe over, i deler av Afrika dr s mange mennesker hver dag. Sult, sykdom, krig. Dette er nyheter, folkens. Dette er her og n.

Men vet du hva, eller? Voe skal motherfuckings slutte blogge.

despis

Det er klart at jeg KUNNE ha gjort det annerledes. Nr jeg tenker tilbake p det innser jeg at jeg BURDE gjort det p en annen mte. Men kunne og burde er bare ord, og selv om jeg tenker kunne og burde til jeg eksploderer i fillebiter, forandrer det ikke hva som FAKTISK skjedde. Aje - det som FAKTISK skjedde er erkefienden til kunne & burde.

Jeg VISSTE jo at dagen kom til komme. Jeg er jo ikke DUM. Jeg mener, jeg er i allefall ikke like dum som det skremmende flertallet av de som diskuterer inne p dagbladet.no. Hvis du fler at livet er trist en dag, kan du alltids klikke deg inn der for lese hva Ola Nordmann mener om nyhetene. Skjnt, Ola Nordmann er ikke representert, da. For du finner bare den snobbete broren hans Knut og den analfabete tremeningen Ida. Og noen venner av Knut og Ida. Nyhetene er forresten heller ikke representert. Det er mer snn "du er dust som ikke mener det samme som meg om bensinprisene, faren min er sterkere enn din, tissen min kan tisse lenger enn din, bilen min er finere enn din, kona mi ogs" vs "jeg har ikke penger eller utdanning, men har motherfuckings klart meg fint alene uten hjelp av den norske stat, og synes ingen andre fortjener hjelp heller, rullings er forresten for dyrt" vs "jeg er muslim, men det gr bra, for jeg er syyykt integrert" vs "verden trenger intellektet mitt, jeg er den smarteste jeg vet, herregud, n gr det nok opp et lys for alle som ikke skjnner bret, etterp skal jeg beundre meg selv i speilet og ha sex med hjernen min".










Kanskje er forskjellen liten p en dagbladetdebattant og en blogger, jeg innser at jeg er p tynn is, men forskjellen - og isen - ER der. Og det er det viktigste for meg.

Hei, digresjon. Tilbake. Jo. Jeg VISSTE jo at dagen kom til komme. Jeg er jo ikke DUM. Helt siden min tidligere kjreste Marit, og min forhenvrende kompis Mikkel ble kjrester, har jeg visst at NR, og ikke HVIS, Mikkel begynte oppfre seg toskete, ville Marit komme lpende til meg for grte. Jeg har sett for meg scenarioet mange ganger. Spilt det om igjen og om igjen i hodet. Noen ganger var jeg sykt cool. SYKT COOL. Jeg snakker hr-p-brystkassa-solbrille-Jack-Nicholsen-cool. Andre ganger var jeg sykt sympatisk. SYKT SYMPATISK. Jeg snakker mor-Teresa-skrubbsr-p-kneet-Julie-Andrews-sympatisk. Men nr det faktisk skjedde var jeg ikke cool. Ikke sympatisk. Ikke avventende, ikke forstelsesfull, ikke irritert, ikke opptatt, ikke vennlig, ikke avvisende, ikke sjarmerende. Jeg var ingen av de tingene jeg hadde sett for meg. Jeg var...

Desperat.

Ja. Skikkelig, ordentlig desperat. Jeg snakker frsteklasses desperasjon; Gaute-Ormsen-leter-etter-talentet-sitt-desperasjon. Jeg snakker Bill-Clinton-I-did-NOT-have-sexual-relations-with-that-woman-desperasjon. Jeg snakker siste-episode-av-Lost-desperasjon. Du skjnner tegninga. Ikke? Da har du vrt for mye p dagbladets debattsider.

Tegninga in question. Jeg tipper du skjnner'n.

AAANYWAYS. Jeg KUNNE sagt at Mikkel var en dust. Jeg BURDE sagt at Marit var en dust som kom til meg for klage over at Mikkel er en dust. Jeg KUNNE sagt Hall, baby, la oss danse inn i evigheten sammen, men det er HELT greit at jeg IKKE sa dt, egentlig. Jeg KUNNE sagt Shit happens, biiitch, karma er en HOOORE, men det er forsvidt greit at jeg ikke sa det heller. Jeg BURDE vrt DENNE karen.

HOW U DOIN'?

Men av en eller annen grunn, selv om jeg hadde trrtrent p arrogant og spydig og kostbar tusen ganger, endte jeg opp som denne karen:

PLEASE <3 ME, lix.

Nei. Det er fremdeles ikke beskrivende nok for akkurat HVOR desperat jeg plutselig ble. Jeg var litt mer som kattepusen som har saiko badeangst fordi han har lest p dagbladet.no at bare idioter vasker seg.

Ja. Det ser mer riktig ut, rent desperasjonsmessig.

Alts. Her er liksom katten meg, da. Og vannkrana der, som katten klamrer seg til, er Marit. Nei, ikke p ORDENTLIG, da. Jeg er ikke forelsket i en KRAN, jeg er ikke fra Brumunddal, liksom. Ah, vent'a, s skal jeg gjre det enklere skjnne.

Det er liksom en metafor, eller noe. Apropo Brumunddal, jeg oppfordrer alle til lese denne bloggen, skrevet at en feiende flott kar som heter Fredrik. Han er fra Brumunddal - og blogger for BEVISE at bygda hans ikke er like hplst tapt bak en lvedr som jeg skal ha det til. Noe som i og for seg beviser at jeg har rett. Men sjekk ut bloggen, jeg er allerede fan.

S hva skjedde? Etter at jeg hadde sagt og gjort alt det jeg ikke BURDE, ble jeg sittende alene ved bordet p kafeen. Det verket i knrne etter at jeg hadde krpet p dem, bnnfalt henne om ta meg tilbake. Det verket forsvidt i sjela og hjertet ogs. Det verket en smule i venstre kinn ogs. Men aller mest verket det i stoltheten. Jeg kan tenke meg at det er en slik knekk i stoltheten som dytter potensielle seriemordere over streken. For eksempel de av den typen som fler seg latterligjort og ydmyket av en blond dame, og derfor begynner drepe alle blonde damer. Men.. dette var jo forsvidt min egen feil. Skadeskutt ved egen hnd. Og jeg kan bare seriedrepe meg selv n gang. NEDTUR. Serist. Ingenting ordner seg for meg, LISSOM.

:( BUHU og snn.




uten tittel

Juletrestjerna var alltid et diskutert tema allerede tidlig i julen. Min mor er ikke srlig hy. Min far, derimot, var hy. For meg var han den hyeste og strste mannen i verden. Selv da jeg begynte ta ham igjen, var han fremdeles enorm. Det var alltid han som satt juletrestjerna p plass da vi var ferdig med pynte juletreet. Hvert eneste r. Nr den var p plass, s han stolt p min mor. Det var viktig for ham, dette med stjerna. Det var viktig for min mor ogs. Frst nr den var p plass der oppe, langt over hodet hennes, kunne jula begynne. Hun s p ham med det samme blikket hvert eneste r, blikket som sa mye mer enn jeg forsto som liten. Men jeg antar det betydde jeg elsker deg, jeg er s glad for at du er min, for at vi har hverandre, og for at vi har skapt dette hjemmet, og denne lille familien. S kysset de foran juletreet, mens Trude fniste og jeg himlet med ynene.


Det er stille. Hun er stille. Selv om jeg ser at hun aller helst vil skrike til hun er tom for stemme, trer, krefter, er hun stille. Det er snart jul igjen. Men ingen har nevnt juletrestjerna.


Jeg elsker deg. Jeg er s glad for at du var min, for at vi hadde hverandre, at dere skapte dette hjemmet, og denne lille familien. God jul.

nna jote dhe mua

Det her er s jvelig kleint.

Du vet nr du mter noen, og dere kommer godt overens, og dere begynner kline litt, tafser litt p puppen, stikker hjem til henne (eller han, hallo, no judgement), nakentafser litt og lar det st til? Du vet nr du prver stikke av uten vekke henne (eller han, hallo, no judgement) dagen etter, men hun vkner, og du sier med din mykeste stemme heeei, vekte jeg deg? Jeg er p vei til et mte, ville ikke vekke deg, men jeg ringer, okei? Jeg ringer.

Selvflgelig ringer du ikke. HALLO. Men, du vet, s gr det et par dager, kanskje uker og mneder, og s mter du henne (eller han, hallo, no judgement) igjen p en kaf med din syriske venn Uhl, og du blir ndt til bruke din mykeste stemme igjen for si heeei, er det deg? Jeg mente ringe, men telefonen min ble stjlet, og p vei tilbake til leiligheten din for f nummeret ditt p nytt, gikk jeg forbi en brann OGS hrte jeg barnegrt OGS hoppet jeg inn i huset for redde ungen OGS ville aftenpoften intervjue meg OGS ble jeg dratt ned p nrkhuset OGS luktet det ryk av klrne mine, s jeg mtte dra til et renseri i kvartalet nedenfor, og der jobbet det en gammel senil dame som trodde jeg var barnebarnet hennes, s hun ga meg en masse godterier jeg ble drlig i magen av, s jeg mtte bruke doen p renseriet, og da den gamle senile damen skulle forklare veien til dass gikk jeg feil og endte opp i et pakkerom fullt av narkotika, vpen og russiske horer, alts de russiske horene hadde vpen, og ryka hasj, men da var det allerede for sent for meg, de rare godteriene kom ut igjen i nitti kilometer i timen, jeg skal ikke si fra hvor, men de russiske horene skvatt og ble paranoide av all lyden jeg lagde, og pakket meg ned i en eske og sendte meg til Syria, heldigvis for meg var esken full av hermetiserte prer, noe jeg egentlig aldri har vrt srlig fan av, men m man s m man ikkesant, akkurat p samme mte som at jeg mtte et par ganger i eskehjrnet hvis du skjnner hva jeg mener, nei, n prater jeg flt, men i Syria mtte jeg Uhl, han er forfatter og har lrt meg sprket, vi kom tilbake frst i dag, og jeg var p vei opp til leiligheten din igjen for f nummeret ditt, men Uhl bare MTTE ha kaffe frst. Hvordan haaar du det?

Men, du vet, dama (eller mannen, hallo, nna jote dhe mua (les: no judgement p syrisk)) skjnner at du bare juger, og det er eksakt i det yeblikket at kleinheten virkelig treffer.

Det her er s jvelig kleint. For jeg fler n at dere er damene (eller, hallo, mennene, jeg har ingen preferanser s lenge det er pupper i bildet) jeg tafset p og aldri ringte igjen. Jeg fler ogs at uansett hvilke ville unnskyldninger jeg kommer med, s vil dere neppe tro meg. Og det gjr dere klokt i. For Uhl finnes ikke. Jeg har aldri vrt i Syria. Og nna jote dhe mua betyr slett ikke no judgement. Det eneste som er sant er at jeg virkelig ikke liker hermetiske prer.

Men jeg liker dere. Og selv om jeg ikke har tenkt til verken unnskylde eller forklare fravret mitt, s hper jeg dere er klare til trykke meg til deres bryst igjen, for jeg har SERIST savnet... det generelle omrdet i relativ nrhet av puppene deres.

Jeg ringer, okei?
Jeg ringer.
-Hk

stevnemte

[insert en SYKT ekteflt, SYKT oppriktig, SYKT rlig rett fra levra unnskylding hva drlig blogging angr. Hei, Leah.]

Jeg har jo vrt singel iii.. Herregud. Snart et r, ass. Og selv om JEG fremdeles er overbevist om at det var kvinnen i mitt liv som glapp, er liksom ingen av vennene mine det. De er mer snn: ut p hesten, ri en sau, gammel hund sykler ikke, ogsvidere. Eller noe i den duren, som jeg tolker dithen at jeg m begynne se etter potensielle fremtidige koner snart. Derfor sa jeg at det var a-ok nr min """"""""gode venn"""""""" Christer mekka en date med et par pupper han mente ville vre PERFEKT for meg. Jeg har nevnt Christer fr, det er han der kaksete karen som plukker opp sekstenringer p Nettby. Stt.

Det her med dating er litt snn.. jeg vet ikke. Jeg kke fan, lix. Jeg liker skrive lix. Da fler jeg meg s jvelig hip. Lix er det nye typ, typ. LIX BABY! Okei. Nok babbelsnabbel. Heheeee. Snabbel. OKEI! Tilbake til dette med dating, jeg er fremdeles litt der at jeg synes snne ja/nei-lapper er den beste mten g frem p. Min frste date var p ungdomsskolen en gang, med ei jente i c-klassen og pappaen hennes. Jeg husker at moren min var mer opprmt enn meg, og stressa meg enormt p at jeg mtte ta p pene klr hvis jeg skulle p date. Jeg har et vagt minne av at min mor finner frem klr og vannkjemmer hret mitt, og i en alder av tjueen ser jeg fremdeles tilbake p den daten med skrekk og avsky.

Anyways. D-dagen kom, jeg gredde hret og tok p mitt beste underty. LIX, det er ikke snn at jeg pleier flashe trusa (it's been known to happen), men det er faenmeg viktig ha p behagelig underty nr man skal gjre et godt frsteintrykk p noen. Og etter ha sett bilder av kvinnebeinet, Ane, var jeg egentlig ganske keen p gjre et godt intrykk. Derfor pynta jeg meg litt ekstra.


NEIDA


NEIDA


OHJE


Jeg er jo en morsom kar. I tillegg til vre ydmyk og beskjeden, er jeg SYKT, SYKT kjekk og har enormt god sans for humor. Og stor tiss. Halla. Men faen, jeg kan jo ikke TRYLLE, jeg er ikke MAGISK, jo jeg er litt magisk, jeg kan ikke gjre gull av grstein. Og denne dama var grstein vol 5. Extended version. For serist, du kan se s bra ut du bare ORKER lix, men hvis du ikke har LITT personlighet backe trynet med, s kommer du ikke langt. Kroppen er et tempel ogs videre, og i dette tilfellet snakker vi om et forlatt tempel, lysene sto p, men det var ingen hjemme.

Men..hvor var jeg? Jo, jeg er en morsom kar. Liker humor. Det er ingenting som kan f to fremmede til slappe av i hverandres selskap like godt som en ordentlig god vits, eller morsom historie. S mens vi ventet p maten fortalte jeg like gjerne om min onkel i Afrika. Det er en fnni historie, men dama lo ikke. Etterhvert skjnte jeg at jeg mtte ta sm pauser. Pause for response, LIX. S ble det snn at jeg lftet vinglasset og tok en slurk av husets hver gang jeg mtte tydeliggjre at HER passer det le. Det funka. Men Herre JESUS KRISTUS, for en latter. Snn oink-oink-opplegg. Hun bare: eHI eHI eHI eHI, og her gikk to ting opp for meg.

Nummer n: jeg kom til bli FULL hvis jeg mtte drikke hver gang hjernen hennes trengte et par sekunder p ta poenget.

Nummer to: jeg burde bestille l.

S begynte hun snakke. Masse. Og da gikk en tredje ting opp for meg. Jeg burde tatt med vpen.




Noen ganger, nr jeg kjenner at det er svrt lite hente hos den jeg snakker med, liker jeg snakke over hodet p den andre. Ja, jeg vet, jeg er fryktelig. Derfor var samtaletemaene blant annet oljeborring i Lofoten, aidsproblematikken, Siv Jensen og andre kjnnssykdommer, Nobelprisen for litteratur, den russiske revolusjon, barnearbeid i Libanon, og SKLART hvordan man kan dra paralleller mellom sjlveste Jesus og Lady Gaga. Og det slo aldri feil. Uansett hva vi snakket om, det vre seg medias behandling av Lommemannen eller jdeforflgelse; nr jeg tok en slurk srt tiltrengt alkohol, sa dama eHI eHI eHI. Jeg kunne fortalt henne at jeg voldtar hundevalper og tisser p gravsttter, og hun ville ledd dersom jeg drakk etterp.

Etter maten var det duket for kino. Jeg gikk litt bak kvinnemennesket, studerte rumpa hennes, m vite, da hun plutselig brstoppet. ja, vi hadde kommet til inngangsdra til kinoen, men ikke sjans i helvete for at hun fikk den opp. Hun dytta og dytta, men ingenting skjedde. Jeg kremtet og pekte der det sto PULL med store bokstaver. Hun sa eHI eHI et par ganger, ogs sa hun: jeg tror nesten du m vre med meg over alt, jeg, hvis ikke kommer jeg ikke inn noen steder. Du och jag, Alfred, sa jeg. Jeg heter ikke Alfred, sa hun. ...!!!

Filmen var morsom, kveldens desiderte hydepunkt. Jeg lo, og nr jeg lo, lo dama ogs. eHI eHI. Jeg tenkte at okei, jeg kan jo ikke hate henne for at hun ler der jeg ler, filmen er jo morsom. Men rett etter kom en scene som var ganske trist, og jeg bestemte meg for teste henne. Jeg lo, og riktignok. eHI eHI til jeg fikk mensen i ra. Og jeg bare:

S var daten endelig - ENDELIG - over. Vi sa hadet p badet, ja og ha, og snakkes. Jeg dro opp til Christer for rundpule'n i rva med en ks, men p veien hjem fikk jeg hre at Nettby skal legges ned. Jeg droppa ksa som en heit potet, for det miste Nettby m vre for Christer som miste tre kilo nyyydelig heroin for Knut p plata. Jeg nyde meg derfor med tisse i kaffen hans. N er vi skuls. Eller egentlig ikke. For Christer LIKTE kaffen jeg lagde, lix. Han bare mmmmm, dtti var gtt kaffi Hk. Og jeg bare <3 lix. Mohaha, lix. Lix, lix.

Nei, dating er ikke helt min scene. Jeg holder meg til mora di, ass.

pay it forward

P barneskolen gikk jeg i klasse med en gutt som het yvind. Han heter forsvidt fremdeles yvind. yvind var en skalt spesiell gutt. Det var i allefall det vi fikk beskjed om nr vi spurte hvorfor han ikke var helt akkurat nyaktig som alle oss andre. yvind var autist. Han er forsvidt fremdeles autist. Jeg vet ikke akkurat HVA som er greia, han er skarp som en kniv, blant de smarteste menneskene jeg kjenner, men han er fullstendig avstengt flelsesmessig. Jeg har aldri hrt yvind le, i allefall ikke snn ordentlig, snn fra hjertet. Jeg har aldri sett ham bli sinna. Jeg har aldri sett ham grte. Eller, jo. En gang.

En dag for mange r siden var jeg Hkon, ti r. Vi skulle ha Vise Frem p skolen dagen etter, og frken ga oss beskjed om at vi kunne ta med yndlingtingen vr for vise frem til de andre i klassen. Jeg gledet meg helt vilt. Jeg hadde nemlig ringt inn til en konkurranse p lokalradioen og vunnet flyet til han onde fra TALESPIN. OMG. Oeeejee, Talespin, oeeeooo, Talespin! Husker du ikke Talespin, sier du? Null problem, klikk her hvis du er keen p et mte med den FETESTE TVSERIEN EVER.



Anyways. Don Karnage, som superskurken heter, var mitt idol som liten. Mhm, ondskapen festet tidlig grep rundt mitt lille liv. Hurra. Skipet var helt RTT, hadde tre par vinger og kunne fly opp ned og baklengs og gikk aldri tom for bensin. Jeg gledet meg til vise det frem, til Haralds misunnelige blikk, og til skyte liksomlaserstrler p barbiedukken Rebekka garantert kom til ta med.


TriWing Terror = jizz in my pantz



Det var en veldig ivrig Hkon, ti r, som vknet dagen etter. Han hadde sommerfugler i magen, tok tskjorta p feil vei, spiste frokost i en fei, glemte gre hret, og lp til bussholdeplassen en halvtime fr bussen kom. AW, jeg VEIT, sykt ddsst. Hjemme hos yvind var ting litt annerledes. Moren hans hadde vekket ham, han hadde sttt opp og kledd seg, spist frokost med familien sin, og nr faren hans spurte hva yvind hadde tenkt til ta med p Vise Frem, hadde yvind bare smilt lurt og sagt at han skulle ta med det beste han visste. Moren og faren visste at yvind hadde en gammeldags trekkoppbil han likte brumme rundt omkring, du vet snn sm barn gjr, brummer til spyttet str til alle kanter. De tenkte ikke noe mer over det. S fortsatte de frokosten sin i ro og mak uten hverken sommerfugler, vrange tskjorter eller ugredd hr. Rett etter at moren hans hadde sendt ham avgrde, hadde yvind gtt ned i fjset og hentet en nyfdt katteunge, lagt den i sekken, og tuslet fornyd mot skolebussen.





Vise Frem var i tredje time, fr spisepause og storefri. Og det var bra, for jeg hadde ikke klart vente stort lenger. I andre time hadde vi lesetime, og det var helt stille i klasserommet da yvind plutselig begynte skrike. Og jeg mener ikke bare snn litt. Jeg mener full-on-ddsangst-haien-kommer-skrik. yvind satt p pulten foran meg, og jeg s at han reiste seg, helt stiv i kroppen, og bare skreik og skreik. Frken ble helt forstyrra, og begynte skrike selv. Jvelig profesjonelt. Til slutt fikk hun kontakt med yvind, og tok han med ut p gangen. Hun kom inn igjen, hentet sekken hans, gikk ut, og hele tiden kunne vi hre at han skreik og skreik.

Jeg vet ikke hva som skjedde p gangen, men skrikene til yvind ble fjernere og fjernere, og til slutt kom frken alene inn igjen. Hun fortalte at yvind hadde tatt med seg en liten katteunge for vise frem p Vise Frem, fordi katteunger var det fineste han visste, og han ville dele det med klassen. Men da han skulle se om katten hadde det bra mens vi leste, var den desverre dd. Derfor hadde han begynt skrike s flt, sa frken. Da yvind kom inn igjen var han rolig og stille. Han s trist ut, mtte ingen blikk, bare stirret i gulvet og satt seg stille p plassen sin. Snn fortsatte timen, og da det ringte ut til friminutt mellom andre og tredje time, ble han bare sittende p plassen sin. Vi hadde ikke lov til vre i klasserommet i friminuttene, og frken lste alltid dra. Mens vi andre trasket ut, satt yvind helt i ved pulten sin p andre rad, og da jeg spurte frken, sa hun at vi bare skulle la ham sitte. S lste hun dra. Igjen, jvelig profesjonelt.

Da hun kom tilbake, og yvind hadde sittet alene i et lst klasserom i femten minutter, var det endelig Vise Frem. Jeg satt meg p plassen min, og fiklet i sekken for finne fram TriWing og Don Karnage. Foran meg satt yvind, og jeg kunne til og med se bakfra at han var trist. Hodet hang, som pakket inn i vt, tung bomull. Han var stille, fullstendig lydls, men innimellom ristet han, og jeg skjnte at han grt. Med tungt hjerte inns jeg hva jeg mtte gjre. Jeg fant frem TriWing, og la den p pulten til yvind. Han s p meg uten helt skjnne hva jeg mente, og jeg hvisket til ham at fra n av var det hans fly, og at han kunne vise det frem p Vise Frem.

Det tok ca tre sekunder for yvind komme over den dde kattepusen. Med sorg i et fornyd hjerte, eller glede i et trist, s jeg ham presentere min TriWing der oppe ved kateteret, mens han brummet og spyttet og koste seg gli.



I gr hentet jeg min mor p kaffebesk hos moren til yvind. Jeg ble invitert med inn, og takket ja, for mora til yvind er alle milfers mor. Hun er MILFM, liksom. Vi begynte prate om yvind, som jeg strengt tatt ikke har mye kontakt med lenger, og hun fortalte at han som n av svrt f nordmenn nylig fikk stipend til en eller annen skole for astrofysikk i Tyskland. Way to go. Hvorfor forteller jeg denne historien, egentlig? Jo, for da jeg var inne p rommet til yvind like fr vi skulle dra, s jeg dette:



Jeg ble litt snn rar og varm og seig og myk inni meg nr jeg s at yvind hadde tatt vare p TriWing. Ikke bare tatt vare p den, den str til alt overml i en hylle p rommet hans. Og nr jeg s det gikk det opp for meg at det jeg gjorde for ham den dagen vi hadde Vise Frem, betydde mer for ham enn denne lekesaken noensinne ville betydd for meg.

Derfor skal jeg gjre noe som er syyykt klisj. Jepp. Jeg skal nemlig oppfordre deg som leser dette til gjre noe fint for noen i dag, en god gjerning eller noe annet bra. Hvis du vil kan du fortelle meg etterp hva du gjorde, men det er ikkeno' TVANG her, liksom.
Men jeg blir SYKT SKUFFA [hei Leah!] hvis du ditcher.

HEVN

Etter at jeg har lest dagboka hennes tusen ganger, har Trude n gtt bort fra papirformat, og begynt fre dagbok p pc'en. Det var frste hinder p vei mot HEVNEN. Jeg kommer til skrive HEVNEN med store bokstaver, siden det er den mest EPISKE HEVNEN noensinne. Jeg tror jeg slenger med en snn ogs . ..hvor var jeg? JO! Trude har begynt med pcdagbok, s det er ikke like lett for meg skaffe informasjon om henne lenger. Og informasjon trengte jeg srt. Planen var klar, steg for steg, men jeg trengte informasjon, names, locations. Veldig James Bond. Jeg gikk inn p rommet hennes mens hun var borte, tok pc'en, og forlot stedet glad og fornyd, bare for finne ut at pc'en var passordbeskyttet. WTF, where's the TRUST, liksom?! P tredje forsk, etter 'ilovehkon' og 'iamsecretlyalesbian', traff jeg blink: ansjospizza. ANSJOSPIZZA.

Jeg leste hele greia fra a til , og fant noen avsnitt som handlet om vr far, og hva Trude tenker og fler rundt det at den lille familien vr gikk fra vre fire til bli tre. Vi er ganske flinke til snakke om det her hjemme, men der sto det ting jeg ikke ante at hun tenkte p. I et lite yeblikk fikk jeg et stikk av drlig samvittighet, og jeg tenkte herregud, denne fantastiske unge kvinnen er lillessteren min, og jeg elsker henne. Det var et KORT yeblikk. Jeg er faktisk ikke sikker p om det skjedde p i det hele tatt. Det fremgikk ogs av dagboken at Trude er ganske KLAR for en gutt i klassen sin som heter Robert. Og det var egentlig alt jeg trengte vite.

Jeg er jo min ssters bror. Og som TIDENES kompliment til henne [og ditto fornrmelse for meg] er vi ganske like. Mens hun har gleden, GAVEN, av kunne vre min lillesster hver dag, har dette aldri frt noe godt med seg for MIN del. Fr n. For jeg er ganske flink til etterligne Trudz. Srlig hvis jeg faker tett nese. Og i telefonen er det nesten idiotsikkert. Jeg lette frem mobilnummeret til moren til Robert, og forberedte meg mentalt p det som skulle skje, hele HEVNEN var avhengig av at denne samtalen gikk bra, og var snn noen lunde troverdig. Jeg trakk pusten og slo nummeret. Ett ring. To. Tre. Jeg ble nervs, holdt p avbryte oppdraget, men p det fjerde ringet fikk jeg svar.
-Hei, det er Jorunn?
-Det er Trude, kjresten til Robert.
-ja, hei. Jeg er p jobb, gr det bra med Robert?
-Jada, men han vil ikke snakke med meg.. for jeg fortalte at jeg er gravid. [Her prvde jeg hulke litt, hahaha, FAIL. N trodde jeg at hundreogett var ute, at jeg hadde sabotert planen og delagt alt for meg selv, MEN NEIDA]
-Hva er det du sier?!
-Kan du snakke med ham...? Be han komme til meg etter skolen?
-Men kjre vene... Var det Trude du het?
-Ja.
-Jeg visste ikke at Robert hadde en kjreste jeg. Men kjre vene..
-HULK.
-Det er klart jeg skal snakke med ham. Kjre vene... Jeg ble litt satt ut n, jeg er p jobb... Gr det bra med deg?
-Jeg vet ikke. Kan du be han komme hit nr han kan?
-Ja, selvflgelig. Kjre vene.. [Ja. Har tatt tegninga n. Red anm.]
-Tusen takk. N m jeg g. Ha det.

Fy faen. Adrenalinkicket man fr av ringe noens mor og utgi seg for vre snnens gravide kjreste kan mles med lite. Det er faenmeg bedre enn krig i Afghanistan. Jeg hadde selvflgelig tatt hyde for at Robert kanskje ville velge RINGE Trude for oppklare misforstelsen, derfor hadde jeg stjlet mobilen til Trude fr hun dro p skolen. Jeg er jo ikke DUM. Hallllllo!

Og n tenker kanskje du at jeg var fornyd og ferdighevna, mett og tilfreds? Neida. Dette var et hevntokt for historiebkene, og jeg hadde ingen intensjoner om gi meg fr livet til lillesster l fullstendig i ruiner. Ond, sier du? La meg minne deg p at jeg fant Jan Werner i DASS. Okei? Et ye for et ye!

Du skal f vite hva som skjedde videre. Og.. Det er mulig du kommer til endre syn p meg etter dette. Mulig du kommer til tenke at han der Hkon er litt av en drittsekk. Og det er greit. For jeg vet at det kanskje ble litt i dryeste laget. Men, hva kan man si, jeg ble litt... engasjert. Litt ivrig. Jeg tenkte at det skulle hevnes slik det aldri hadde blitt hevnet fr. Jeg tenkte at jeg skulle sette Trude skikkelig p plass, s hun aldri mer, noen sinne, i hele evigheten, ville vge kdde med meg igjen.

Derfor gikk jeg i butikken for kjpe egg. Trettiseks egg. S ventet jeg noen timer, til skolen var ferdig og mrket svidt hadde senket seg. Deretter ringte jeg lreren til Trudz, utga meg nok en gang for vre henne, og erklrte min evige kjrlighet. Jeg snufset og sa at jeg var kjempeforelsket i ham, at jeg trodde jeg kom til d hvis han ikke ville bli kjresten min. Da han naturligvis (HELDIGVIS) takket nei til frieriet mitt, skrek jeg at han kom til angre, og s slang jeg p rret s hardt at han sikkert fikk resus. S ventet jeg tlmodig p at lillesster skulle legge seg. Nr hun hadde lagt seg, tok jeg ranselen hennes med alle skolebkene oppi, satt meg i bilen, og kjrte dit lreren bor. ja, jeg hadde med meg eggene ogs. Bare tjuefire, da, vi trengte jo egg hjemme ogs. Halllllo. Du br allerede ha skjnt tegninga. Men jeg skal dytte det inn med tskje, bare snn i tilfelle. Jeg egga huset til lreren inn i verdenshistorien. Alle eggingers natt. S glemte jeg skolesekken til lilletrollet litt snn i utkanten av parkeringsplassen, s den ikke var iyenfallende, men synlig nok til at lreren ville legge merke til den nr han gikk til bilen neste morgen. Jeg smilte fornyd og s for meg alle problemene Trude ville f p skolen dagen etter. Jesus KRISTUS, jeg skulle nske jeg kunne se det. Da jeg kom hjem sovnet jeg nesten fr jeg la hodet p puta. Full av den samme salige lykkeflelsen jeg kan huske ha hatt da jeg la meg p julaften som liten gutt. Jeg smilte da jeg sovnet, og da jeg vknet av at Trude ropte p vr mor og lurte p hvor skolesekken hennes var, smilte jeg jaggu fremdeles. HEVNEN var utfrt. Det var gjort.

Neida.

Joda?

Neida.

Dette var planen. Var. Men...eh... Det yeblikket oppi her, du vet, nr jeg leste dagboka hennes? Jeg er fremdeles ikke helt sikker p om det virkelig skjedde, men mye tyder p at det faktisk gjorde. Jeg satt pcen hennes fra meg, ventet til hun kom hjem, ogs snakket vi sammen. I timer. Ja, jeg snakket med min lillesster. JEG. SNAKKET. Vi snakket. Det er helt vilt. Jeg kan ikke huske ha snakket med henne noen sinne, egentlig. Den perfekte HEVNEN, som uten tvil ville tatt knekken p den psykiske helsen til min lillesster, utgikk. Det var over. Mitt enorme hjerte, min varme person og omtanke for menneskene rundt meg hadde igjen seiret over all ondskapen i meg. Faen. Hva i HELVETE skal jeg gjre n?

dead man walking

Jeg vet at det finnes dem av dere som fr spasmer nr jeg ikke blogger. HEI LEAH. Derfor gir jeg livstegn fra meg n, bare for si at jeg for tiden befinner meg p en hytte i skogen, hemmelig navn, hemmelig adresse. HEVNEN er planlagt, satt i gang, utfrt og ferdig. Og jeg er en skalt dead man walking. Hevnen ble kanskje for dry. Kanskje. Men hvis det frst skal smelle kan det like gjerne smelle til ra detter av. Jeg vet ikke nr jeg tr vende tilbake til sivilisasjonen, eller hva jeg skal gjre nr jeg gr tom for provisjon, eller nr snen faller. Jeg er Tarzan, Mowgli, Robin Hood og gjetergutten Heidi, alle p en gang, her jeg vandrer hvilelst rundt i skogen og plukker br og sniffer p elgebsj. Kanskje skal jeg nedtegne mine memoarer fr det siste stearinlyset brenner ut. Litt snn "I am Hkon, this is my story"opplegg.

Fortell meg en vits. Serist. Det hadde jo vrt for trist om jeg dde her oppe i skogen uten hre en vits frst.

it gets better project

Okei. Der ute, i verden, finnes det mange mennesker med en stemme folk lytter til. Kjente folk som bruker stemmen sin til for fortelle verden at vi m gjre noe, det kan ikke fortsette snn. Jeg beundrer disse menneskene. Minus Bono. N sier ikke jeg at JEG er hverken kjendis, eller har en stemme som spesielt fortjener bli hrt, men i flge min statistikk her p bloggen [frste og eneste gang statistikken min blir nevnt. Ever], finnes det i allefall et lite kor preke for. For, face it, leser du denne bloggen er du ganske oppegende i hjernen.

Derfor er du enig med meg i at dette er et bra initiativ, som fortjener talspersoner i alle strrelser. Vr oppegende, sjekk det ut, spre budskapet. Det skal ikke s mye til for gi folk troen p at det faktisk kan bli bedre.

P forhnd takk.
Hk.

damen

I dag skjedde det. Jeg mtte damen. DAMEN med stor D og stum GHRK. Du vet Damen? Hun dritstrenge, surmulende, ikkepulende KVIGA som fnyser av det folk sier nr hun overhrer samtaler p trikken, som stirrer p deg uten skam i livet, som gir alle gamle damer et drlig rykte? Hun der snerpete, misfornyde, egoistiske fjolla? Nemlig. Damen. Dama. N har jeg sagt det s mange ganger at det har blitt et jvelig fnni ord. DAMA. Haha. ANYWAYS. I dag sto jeg i k p den lokale dagligvaresjappa, da en representant fra Damene SNEK seg inn foran meg.

Vanligvis ville jeg STORSINNET som jeg er, latt det fare. (Og heller fulgt etter henne hjem, voldtatt hnene hennes og tisset p traktoren hennes. Eller noe.) MEN. I dag kunne jeg ikke la det g, for jeg var allerede ganske sinna og oppgitt over verden og livet, FORDI:

Da jeg sto opp i dag, virket det som en helt vanlig dag. Planetene sto i linje, sola solte litt, og den hjerneskada fulen som ikke har trukket srover enn nynnet p melodien fra Portveien 2. Ah, tenkte jeg. Det er forsvidt alt du fr vite om hva jeg tenkte. Ah. N har jo sikkert de fleste av dere ftt med dere at min sster og jeg har et NOE anstrengt forhold. Jeg mener, jeg er jo glad i henne. P samme mte man er glad i... gnagsr, liksom. Litt snn jvelig irriterende, men nr det plutselig blir borte tenker man: Hm, det gikk jo fort over. Skjnner du? Vi hatet hverandre allerede fr vi ble fdt. Jeg husker at vi allerede som egg sendte stygge lapper til hverandre, og nr jeg fikk GLEDEN av bli befruktet frst, dreit jeg i vannet p vei ut. Mang en gang har jeg funnet trst i tanken p at Trude l og ruget i dritt i fem r. MoooHAHA liksom.



Skaperne av Trudes Fanklubb.

"Har du lest bloggen til han fyren som skriver om ssteren sin?" Ja, det er meg, ass. Og ja, det ER mye Trude. Men faen, hun er roten til alt ondt, og den direkte rsaken til alt negativt som skjer, noensinne. Og da m jeg liksom skrive om det, hvis ikke hadde denne bloggen bare handlet om.. Vel.. Meg sjl. Grss.

ANYWAYS.

Akkurat i det jeg tenkte ah, og planetene sto i linje, sola solte og fuglen sang, kom Trude inn p rommet mitt. Planetene bare HA DET, sola fikk mensen, og pippipen tok et svalestup rett i dden. Doen er tett, sa Trude lett, mens hun kldde seg p den hrete brystkassa.


Et representativt portrett av min sster.



N er det snn, her hjemme hos oss, at vi har to toaletter oppe i andre etasje, og siden vi var to barske flotte mannfolk og en flott dame + Trude nr jeg var liten, s ble det litt snn guttedo/jentedo-system. Ja, det er kanskje merkelig, men du har sikkert dine merkelige svin p skogen du ogs, s KOM IKKE HER! N har det riktignok blitt til at jeg er den eneste mannen i huset, s jeg har en dass helt for meg sjl. HALLELUJAH. Anyways, jeg tok umiddelbart utgangspunkt i at det var jentedoen som var tett, siden Trude [infact, no kiddin', true story] ER jente, og ERGO bruker jentedoen. Jeg korset meg og sendte en stille bnn for den modigste toalettskla verden har sett. Du kjempet en kamp du umulig kunne vinne. Amen.

Jeg s p Trudz. Hva s, p en mte? Liksom, JEG kke rrlegger, ass. DISSE hendene ble ikke skapt for fysisk arbeid. Og hvis den GEITA Trude spiste i gr ligger i dass og tetter det den tette kan, s KKE det MITT PROBLEM.

Det er ikke doen vr som er tett, assa, sa Trude og smattet med tyggisen. S danset hun ut av rommet slik bare sykt stygge fjortisHORER kan. Min eminente sans for logikk, mitt skarpe sinn og store hjerne regnet litt p det, og kom frem til at hvis det ikke var HENNES do, s mtte det vre min. Og jeg kjenner min sster, hun ville ALDRI:
a) vrt p mitt toalett uten gjre en rampestrek
b) vrt vennlig nok til fortelle at min var tett, snn bare for nevne det.

Derfor var det med angst jeg gikk fra soverommet og inn p badet. Og riktignok. Doen var tett. Men det var ikke avdde geiter som var problemet. Nei. I toalettet l... min Jesus er DD, men ELVIS lever- tskjorte. Signert. Av. Selveste. JAN WERNER DANIELSEN. I DASS!



Den tskjorta er faenmeg hellig! HELLIG! Faen, hellig, det gikk opp for meg at tskjorta BURDE ha ligget p plassen sin i helligskuffen.. og hvis Trude hadde plassert den i do, s... mtte hun ha vrt i... HELLIGSKUFFEN!11!!!


faen


Det gikk kaldt nedover ryggen min, blodet i rene frys til is pluss alle andre metaforer som skildrer ubehag. CURSES. Jeg vil ikke fortelle DEG hva som ligger i helligskuffen, du kan nye deg med at det er pinlig. SYKT PINLIG. Jeg kan ikke engang BEGYNNE beskrive hvor pinlig det er. Jeg spurtet tilbake til rommet. Riktig igjen. Skuffen var tom. TOM. Ikke s mye som ETT nakenbilde (ups) igjen. Faen.



.

Min sster, min nemesis, min erkefiende, min Judas, min Hitler, min Brutus, mitt verste mareritt hadde n alle mine kjreste eiendeler i sitt eie. Faen.

For kun uker siden eide jeg min egen leilighet i Oslo. Jeg kunne vrt der n. Alene. Trudels. Faen.

Jan Werner ligger i dass. Faen.

Jeg sto rett opp og ned i sikkert ti minutter uten tenke. Jeg bare mpte, blunket og trakk pusten i konstant sjokk. S demret det for meg. Plutselig bare VISSTE jeg det, det var som en religis penbaring, det var s selvflgelig, det var The Truth: Trude m d.

Men til og med Antikrist fortjener et siste mltid, s jeg bestemte meg for lage en ordentlig god middag til henne. Dessuten kunne jeg ikke p stende fot komme p noe som ville gjre henne reddere enn hvis jeg gjorde noe koselig for henne. S dro jeg, da. Til butikken. Og snn endte jeg opp i k, og der kommer alts Dama inn i livet mitt, og inn i denne historien. Jeg kokte av innestengt raseri fra opptil flere spaltede personligheter (ja, jeg vet det er sunt ASSA.), og jeg kjente at alle verdens stygge ord og forbandelser boblet i halsen, da jeg med min mest innyndende stemme sa: INNSJILL, n tror jeg nesten at du snek litt i ken? Damen snudde seg, smilte uten mene det i DET HELE TATT, og sa: Ja, men kjre, jeg skal da bare ha denne. Det var en pakke kattemat, du vet snn vtfor med den feite, hvite jvelkatten p. Okei, tenkte jeg. Hns er ut, katt er inn.

Jeg: Ja, riktig. Jeg ser at du bare skal ha den. MEN... N har det seg snn at jeg sto fr deg i k, alle de som str BAK meg sto ogs FR deg i k, det er snn en K funker, man stiller seg BAKERST og tar da del i hele KSYSTEMET som sdan! S det spiller liksom ingen rolle om du BARE skal ha DEN, eller om du skal kjpe deg et nytt sexappeal og dermed trenger FEMTEN vogner til, PELL DEG BAK ELLER D, MDDERFKKER*!

*Jeg ba henne ikke d. rlig talt. Jeg er jo ikke OND. Jeg ba henne sette seg p kuken til Trond Viggo og snurre sakte. Men jeg synes liksom det ble litt grovt p trykk, jeg har jo barn som leser denne greia. Da jeg kom hjem luftet jeg ideen for min mor. Alts, ideen som omhandler Trudes snarlige dd. Mor var ikke srlig fan. Men n m noe gjres. Jeg m ta grep. Noe m skje. Min time skal komme. Min hevn blir grusom og ndels.

Stay tuned for.... SPENNINGSMUSIKK.... the revenge.

columbine

Min mor kom inn p gutterommet med en eske full av kladdebker. Jeg tenkte du ville ha disse, sa hun. Det faktum at de var bortgjemt BAK diverse defekte hvitevarer i kjelleren ga henne liksom ikke en pekepinn om at jeg ikke ville se igjen de bkene p en GOD stund. Ah. Mdre. <3

ANYWAYS. Jeg bladde opp i den ene, tilfeldigvis en stilbok fra TIENDE klasse. Tenkte jeg skulle dele den med dere. Oppgaven ld slik: Skriv et brev til jordkloden.

ENJOY:

Kjre verden. Jeg hater deg.
Jeg hater alt ved deg. Jeg hater tsunamier, trke, flom, vulkanutbrudd, jordskjelv, snskred, ras, men mest av alt hater jeg dem du huser. Jeg hater selvgode, trangsynte mennesker som albuer seg frem og roper hyt for bli hrt frst, strst, best. Jeg hater mennesker som ler av folk som ikke er som dem selv, mennesker som ikke har aksept for andre meninger, legninger, trosretninger. Jeg hater homser som tror hver minste motstand de mter er hets, jeg hater negere som tenker ditto, men mest av alt hater jeg folk som sier homser og negere. Jeg hater dem som sniker i k, hvorfor skal DE f fr MEG, og jeg hater folk som skriker MEG og MITT. Jeg hater grupper, bser, forskjellige inndelinger som kanskje eller kanskje ikke passer, jeg hater jentene p bakerste rad som fniser nr gutten oppe ved kateteret rdmer, jeg hater lrere som ikke bryr seg, folk som ikke tar hensyn i trafikken og alle verdens parkeringsvakter. Jeg hater han narkomane karen som tigger, og jeg hater den arrogante jvelen som gr forbi ham uten gi ham noe. Jeg hater de nyfrelste som synger om Jesus og veien til evig frelse, jeg hater satanistene som brenner kirker og voldtar kyr. Og alt i mellom. Jeg hater dem som ikke bryr seg, og alle som bryr seg for mye, jeg hater ytringsfriet og masseproduserte synspunkter om import og eksport av ikkefornybare energikilder. Jeg hater kjendiser som ikke bruker inflytelsen sin til noe fornuftig, og jeg HATER inflytelsen til Bono. Jeg hater menns syn p kvinner og omvendt. Jeg hater barn, og srlig foreldrene som hrer til. Jeg hater sannheten, og alle pretensise jvler som tror de vet hva sannheten er. Jeg hater deg. Ja, DEG. Jeg hater deg med alt du er og alt du str for, med alle dine avskyelige meninger og lfter du aldri holder. Jeg hater at du synes synd p deg selv, at du ikke orker, ikke gidder, ikke GJR. Jeg hater at du lever fra dag til deg mens du hele tiden bare venter p neste dag. Jeg hater vanene dine, sove, jobbe, sovne foran tven. Jeg hater mten du ser p andre, hater at du dmmer dem i stillhet, hater at du baksnakker med vennene dine, hater at du ikke betaler regningene dine tidsnok og at du aldri sykler til jobb. Jeg hater at du tror du er viktig, at du gjr noe riktig, at du lever. Jeg hater at du hater, men mest av alt hater jeg at jeg er deg.

OG JEG BARE COLUMBINE ANYONE? Nei, men serist. At jeg ikke fikk HJELP etter dette?! De andre i klassen min skrev snn "Yo, jorda, ssen hengern? Jeg bare lurer p ssen du blei skapt snn jeg? Vare big bang eller HUR?", mens jeg var litt mer p den der "I'LL KILL YOU TO CURE YOU"-blgen. Jaja. Pyttsann. ...Nr jeg tenker meg om slutta norsklreren min like etter vi leverte inn denne oppgaven. Fy faen for en pyse.


DET GLEMTE JEG NESTEN SI!!!!!!!!!!!!!!1111111!!!!!!!!1!1!!!!!!!!!!!!

....skl!

oss fr

Du sier fr som om det er et skjellsord. Du sier fr som om fr er noe negativt. Du sier oss. Oss fr. Du sier var. Vi var. Jeg vil ikke vre fr. Jeg vil ikke vre var. Jeg vil vre n. Jeg vil vre er.

Jeg vil det s mye at jeg snart blir gal. Besatt. Syk. Magen vrenger seg, og hjertet skriker og skriker og skriker, og jeg savner deg s mye at det gjr fysisk vondt i hele kroppen. Hvordan kan det ha seg at jeg ikke fr puste ordentlig uten deg, nr du klarer deg helt fint uten meg? Hvordan kan du vre s penbart riktig for meg, nr jeg penbart ikke er riktig for deg? Hvordan kan du vre mitt livs kjrlighet, nr jeg ikke er ditt? Jeg forstr det ikke. Klarer ikke. Orker ikke prve.

Uten deg er jeg redusert til en enkel organisme som bare driver rundt, meningsls, hpls, planls. Jeg vet ikke hvor jeg kommer til ende, vet knapt nok om jeg beveger meg i det hele tatt. Jeg famler i blinde, leter, men vet ikke etter hva. Kanskje etter en annen planls, hpls organisme som meg selv. Kanskje vi kan drive sammen, meningslse, men sammen.

Ekkoet slr mot meg fra ingensteder nr jeg roper navnet ditt. Vakuumet lager vatt i hodet mitt, pulsen er redvende, det er som vre under vann i den dype delen av bassenget. Alt gr i sakte film, selv den minste bevegelse er en kraftanstrengelse, jeg sliter. Sakte, eller kanskje ganske fort, mister jeg grepet, virkelighet er ikke hva det engang var. Du driver forbi p en sky, jeg strekker meg etter deg, mister balansen og faller. Og faller. Og faller. Man kan ikke falle under vann, Hkon. Jeg synker.

n bunnen er en metafor. Men n ligger jeg her, fiskene svmmer over meg i flokk, p vei til noe jeg ikke vet hva er. Det er ganske fint p bunnen. Jeg skulle nske jeg var en fisk.

Du kan ikke bare g. Skru av lyset og bli borte, det gr ikke. Jeg lar deg ikke. Og det er vel i bunn og grunn der problemet ligger. Jeg m la deg forsvinne. For du har faktisk gtt. Skrudd av lyset og blitt borte. Jeg vet ikke hva jeg tviholder p, men det er ikke deg lenger. Det er lenge siden det var deg, det kommer alltid til vre deg, men det er ikke deg allikevel. Jeg m trekke pusten og slippe taket p dette forvrengte bildet jeg har av deg. Av oss. Oss fr.

trude for president

Hei, jeg heter Hkon. Jeg har en lillesster som heter Trude. Til vanlig kommer vi ikke s godt overens, lillesster og jeg. Til vanlig er hun heldig hvis jeg annerkjenner hennes eksistens ved spytte henne i bakhodet nr hun gr foran meg i trappen. Men i dag... i dag er jeg en stolt storebror. Jeg skjnner at du som leser dette kanskje fikk akutt hjerteflimmer n. At du revurderer meningen med ditt eget liv, stiller sprsml ved om dette er en drm, eller om du faktisk befinner deg i feil dimensjon. Men nei. Dette er virkelig, og blodig alvor. Jeg er stolt av Trude. Og n skal du f hre hvorfor.

Dagen i dag begynte som alle andre, bortsett fra at vi hadde te til frokost i stedet for kaffe. Allerede der BURDE jeg ha tenkt at denne dagen er fubar. Dessuten var egget mitt hardkokt, og jeg liker det best snn i grenseland mellom bltt og hardt. Fy faen for en BRUTAL start p dagen, egentlig. ANYWAYSSS.

Trude oppfrte seg litt rart under frokosten. Hun sa ingenting, og til vanlig snakker hun til rene mine fr mensen. Innimellom trakk hun pusten som for starte en setning, men det kom aldri noe ut. Det tok ikke lang tid fr min mor plukket opp dette ogs, og spurte om noe var galt, men Trude svarte nei. Jeg spurte til og med om jeg skulle kjre henne til skolen, men hun svarte nei til det ogs. Nr latetrollet heller vil G til bussen er det noe galt.

S dro hun p skolen, min mor dro p jobben, og jeg gikk til Arild for tisse i stvlene til amerikaneren han har p besk. Da jeg kom hjem, sto skoene til Trudenstein i gangen. Jeg smilte fornyd og forestilte meg allerede yeblikket under middagen da jeg kunne skulkesladre til mor. Mohaaha, liksom. Jeg fant Trude i sofaen, inpakket i tre pledd, fjernsynet sto p med lyden av. Jeg gikk umiddelbart i gang med plage henne. Selv om jeg registrete at hun s trist ut. Ordentlig trist, faktisk. Like trist som lille Timmy nr han tror at Lassie er dd. Eller tristere. S jeg ga faen. Det er s uinteressant plage henne nr hun griner. Jeg gikk p rommet mitt for furte over at Trude var furt. Etter kun kort tid flte jeg behovet for tisse igjen. Jvla te til frokosten, ass. Da jeg kom inn p do fant jeg...denne.

JEG KDDER IKKE LITT ENGANG. P dass l en graviditetstest, og den var positiv. Angst og depresjoner. Jeg har alltid tenkt at JEG kommer til bli gravid fr TRUDE, for jeg mener HALLO. S langt har vitenskapen kommet fr Trude i det hele tatt fr sjansen til HA ubeskyttet sex. JESUS KRISTUS. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjre, men jeg kunne jo ikke gjre INGENTING, s jeg gikk ned i stua og satt meg ved siden av henne i sofaen.

Snn satt vi en stund. Ingen sa noe. Herregud. Jeg visste ikke hva jeg skulle sagt om det var snn at vi snakket, heller. Vi bare stirret p den lydlse tven. S tok jeg hnda hennes og klemte den. Hun begynte grte. Jeg trakk henne inntil meg og holdt rundt henne, mens jeg sa at det kom til g bra, og at jeg var glad i henne. Det KAN hende jeg grt litt sjl, men det tar vi ikke stilling til her og n.

Hun sa at hun var redd. Jeg sa at jeg forsto. Hun sa at hun ikke visste hva hun skulle gjre. Jeg sa at jeg forsto. Hun sa at hun ikke visste hva hun skulle si til mor. Jeg sa at jeg forsto. Hun spurte meg om jeg kunne fortelle det for henne, og jeg sa selvflgelig. S kokte jeg te, ga henne en lreit fotmassasje, hentet dyna hennes, og lot henne sove p sofaen - SELV om vi har ganske strenge sofaregler her i huset. Fy faen, sskenkjrlighet suger ass.

Mens hun sov tenkte jeg mye p hvordan jeg skulle legge dette frem for mor. Det er i grunn ikke lenge siden hun s meg dypt i ynene og proklamerte at hun nsker seg barnebarn snart, MEN jeg er ganske sikker p at hun ikke er klar for at de barnebarna skal komme fra Trudes femten r gamle livmor. Spy.

Da mor endelig kom hjem, hadde jeg vrt i butikken for kjpe inn det jeg - som mann - synes er HELT ndvendig for gi sin mor drlige nyheter. Blomster og indrefilet, en flaske vin og den nyeste cd'en til HELLBILLIES. Middagen var nesten ferdig da Trude kom ned. Hun s p meg, og p grunn av det nyfdte bndet av sskenkjrlighet og forstelse som n bandt oss sammen, forsto jeg at hun var redd. Storebrorhjertet mitt vokste og ble til en varm og ekkel klump i magen, og jeg tenkte at jeg skulle passe p henne for alltid, at hun aldri mer behvde vre redd.


Omtrent halvveis i den beste indrefileten EVER, kremtet jeg. S sa jeg: Kjre mor. Du har, med vekslende hell, oppdratt oss til vre rlige, snille og greie barn. Jeg sier med vekslende hell, for du vet, og vi vet, at vi ikke alltid har vrt enkle ha med gjre. Og n er det snn at jeg straks skal komme med en kunngjring som vil sette alt annet i skyggen, og defor vil jeg gjerne benytte anledningen til vre rlig om et PAR ting jeg har MENT fortelle i... ca tjue r. Husker du den kjempestygge ripa du fikk i bilen til far, og han mente du hadde vrt uforsiktig, og det ble en snn intern ongoing vits p din bekostning at du ikke kan parkere? Vel. Det var jeg som lagde den ripa. Det var jeg som slapp Pelle ut av buret, det var jeg som puttet grus i vaskemaskinen, det var jeg som dela krystallysekrona, det var jeg som tok opp Brdrene Dahl over bryllupsvideoen, og den gangen jeg mistet busskortet mitt, hadde jeg ikke mistet det i det hele tatt, jeg hadde brukt pengene p kjpe godteri i stedet. N som DET er sagt, kan vi endelig komme til sakens kjerne, som er den at... Trude er gravid.

Min mor stirret intenst p Trude. Er det sant?!, spurte hun med skjelvende stemme. Nei, sa Trude. Jeg aner ikke hva Hkon snakker om. Du burde ha sjekket hjernen hans etter den gangen han falt ned trappa, takk for maten. S reiste hun seg, dunket meg kameratslig p skulderen, og gikk.

vm i utspekulert bitch

S satt vi der. Min mor og jeg. Hun sukket og la armene i kors. Jeg hadde nettopp fortalt at det var jeg som var skyld i alle de uoppklarte forbrytelsene som ble begtt p nittitallet. Jeg burde kanskje sagt noe. Funnet en sleip unnskylding. Men jeg klarte ikke. Hjernen sto stille. Jeg hadde blitt lurt. Av TRUDE. Jeg burde kanskje vrt sint. Men jeg klarte ikke det heller. Sskenkjrligheten dde og forsvant, og ble erstattet med den noe diffuse beundringen du kan kjenne for bankranere som kommer seg unna med millioner av kroner i lomma. Ja, i dag er jeg stolt av Trude. S stolt, infact, at jeg ikke begynner planleggingen av min grusomme hevn fr i morgen.

" :) "

sjarm

Uten at jeg kan forklare HVORDAN DET GIKK SEG TIL, satt jeg plutselig i en sofa med en tvillingsster p hver side. Den ene drakk hvitvin og studerte kunst, den andre drakk sprit og appelsinjuice jobbet p McDonald'z. Jeg fokuserte derfor selvflgelig p tvilling nummer to, burgerjenta. Ikke fordi man ndvendigvis M ha drlig et drlig selvbilde fordi man jobber p mkkern, for all del. Men nr du har en identisk kopi av deg sjl som drikker vin til en verdi av mnedslnna di p vorspiel, og namedropper kunstnere i trrpraten, mens du selv skrubber trailerdassen p jobb og synes tegningene p veggen der inne er KUNST NOK, da fr du issues, ikkesant. Og issuesgirl er min type girl, ass. De het Amalie og Josefine. Eller var det kanskje omvent. Haha, jeg kdder, det finnes ikke sjans for at jeg husker hva de heter. Husker knapt nok hvordan de s ut. Men Sissel og Kari, eller hva faen de het, var i allefall tvillinger, eneggede sdan. Score.
N har det seg jo snn at jeg egentlig er en relativt lreit, relativt oppegende fyr. Du vet, en snn som hjelper gamle damer over veien, panter flasker og kildesorterer, gjr lekser og vasker underbuksene sine selv. Ja, ogs gir jeg blod. Pris herren, liksom, I'm THAT guy. Men i likhet med s mange andre menn, er jeg allergisk mot alkohol. Hjernen min reagerer p den kjemiske sammensetningen diverse alkohol kan tilby. Gi meg totre l, s DRITER jeg i kildesortering, for si det snn.

S satt jeg der. En tvillingsster p hver side. Den ene het Randi og den andre het Janne. Eller noe snt. Praten var lystig og tidvis intelligent, det var god stemning, og etter en stund ble burgertvillingen litt i overkant lett lese. Don't get me wrong, vi liker nr damene er lette lese, men det fr vre MTE p! Eksempel. Hun la hnda si p kneet mitt, ogs sa hun "jeg skal bare tisse, s kommer jeg tilbake" men jeg skjnte tegninga. Hun kunne like gjerne sagt det hun EGENTLIG mente; flg etter meg, s plyer vi som grne bnder p dass. ((((<-- den kan du bruke p russekortet ditt, Stina. GRATIS.))))

N har det seg imidlertid slik at man ikke kan gi blod p en stund hvis man har... seilt i ukjent farvann. Jeg tok en kjapp vurdering; skal jeg donere blod for redde liv, eller lure en tvilling og redde.. vel, mitt sexliv. Hallo. Det er et liv, det ogs. Jeg tok den eneste avgjrelse man kan ta ved et slikt valg, og gikk SELVFLGELIG for finne tvillingen som for kvelden skulle bli velsignet med mitt ekstreme nrvr. Da jeg fant henne, var jeg kanskje ikke s sjarmerende eller velformulert som man BURDE vre nr man skal legge et slikt forslag p bordet. Jeg tror jeg sa noe som dette, nr jeg EGENTLIG SELVFLGELIG burde sagt noe som dette.

Jaja. Det hadde ikke hjulpet uansett, for det var feil tvilling. Men CARE. I dag ga jeg nemlig blod, og det fles rlig talt bedre enn ha sex. Serist. Jeg mener det. P ordentlig. Kors p halsen. Helt rlig. .....sukk.

amerikanarane kjem

I dag var jeg nok en gang p besk hos min nabo og venn Arild. N gidder jeg serist ikke fortelle hvem han er lenger. De av dere som ikke har ftt det med seg enn br skamme seg. Nok om det! Det var sol fra skyfri himmel i dag, s jeg pakket med meg sil. Hvorfor, spr du? Det er s mye hr i heimspriten til Arild.Og det ER ikke like stas som den klormen nederst i tequilaflaska, for si det SNN. Som jeg hadde antatt, fant jeg Arild i hagen bak huset hans. P bordet sto en halvtom flaske heimert. Det jeg IKKE hadde regnet med, var at Arild hadde besk. Fra the united states of lol. En eller annen femtegenerasjons tremenning eller noe snt. Jeg er skeptisk til det meste fra Amerika, bortsett fra porno, Elvis Presley og mac & cheese. Og denne karen, skulle det vise seg.

Tidenes amerikaner. Da jeg rakk frem hnda for presentere meg, svarte han ved studere meg opp og ned fr han sa "What, you muslim or somethin'?" Og DET tar jeg svrt ille opp. Ikke fordi jeg har noe i mot muslimer, eller den muslimske tro (den er mer vettug enn kristendommen uansett) men fordi han s p meg, tok notat av hudfargen min, og S bare antok han at jeg var muslim, og derfor ville han ikke engang hndhilse p meg. Men alts, jeg kan leke den leken jeg ogs, s jeg fant frem voldtektskrusifikset jeg alltid brer med meg, Justin Case, og rvkjrte ham i en god time, kanskje to, for vise ham AKKURAT hvor kristen jeg er.


Han synes ikke det var morsomt. Det var ganske ubehagelig stemning en stund. Men Arild ante rd, og gikk i kjelleren for hente "solbrsaft" fra 1998, og vips var vi bestevenner alle tre. GOD STEMNING.Men du kan trste deg med at det ikke varte s lenge. For Arild er som kjent ikke den skarpeste kniven i skuffen, det hyeste treeet i skogen, lysene str p, men det er ingen hjemme, og som lyn fra klar himmel da samtalen EGENTLIG dreide seg om melodi grand prix, ville han plutselig diskutere ellevte september totusenogen.

Det er stort sett pupper og l det gr i oppi der.


Og det var da det virkelig smalt. Amerikaneren fyrte seg opp, muslimhevete ditt og muslimfaen datt, verden hadde vrt s mye bedre uten, det skulle vrt skuddpremie p dem, scumz of ze earth, OGSVIDERE. Og da vknet Tante Moralpreken i meg, vettu, S JEG BARE: Du, HITLER!? N skal du roe ned det der heftige amerikanske egoet ditt, ta av deg den penisforlengende cowgirlhatten din og se p deg sjl, du er s full av hat at du er syk. Det finnes kun TO forskjellige grupper mennesker, IDIOTER og IKKEIDIOTER, og sammen med bde muslimer og kristne og hinduer og satankids og vegetarianere, er du i den FRSTNEVNTE gruppa, din balle! Jeg er lei for ellevte september, jeg er LEI for at det ikke var PAVEN som krsjet flyet sitt inn i world trade, men mest av alt er jeg lei for at det mest inflytelsesrike landet i verden er overbefolket med trangsynte idioter som deg selv, som aldri vil vre villig til gi et ukjent menneske en sjanse med mindre det ligner deg p en prikk. Og for vre helt rlig er det faenmeg ikke mange jeg unner ligne deg. ARE WE CLEAR?

S gikk jeg. Og resten av dagen flte jeg meg litt snn:






mot

Du var ganske modig nr du slapp hnda mi.
Jeg hadde ikke turt
slippe din.
Jeg klarte ikke snakke, men det forsto du.
Dit jeg skal n, m jeg dra alene.
For denne stien har bare plass til
meg.
Noen ganger hrer jeg engler som roper.
Jeg m dra min vei. Men vent p meg. Vent i stillhet.
Ikke spr meg hvorfor. Bare tro, ha tro, dette er
ikke farvel.
All min styrke, alt jeg vil, kan ikke endre dette.
Jeg skal ikke ut i krig, jeg skal ut p prve.
Begrave sannheten som gir oss arr.
Og englene roper og roper.
Jeg m dra bort n.
Men vent p meg, vent i stillhet.
Jeg vet ikke hvorfor, men du m tro at dette ikke er farvel.
Jeg har samlet alt motet, og glemt bort
alt jeg er redd for.
Dette flagget p skulderen fles noen ganger som
hnda di.
Du er ikke s langt unna.
Og englene roper og roper og roper.
Jeg drar n.
Vent p meg.
Bli
i stillhet.
Ikke spr meg hvorfor. Bare tro. S kanskje dette ikke blir farvel.

min sster, kvinnen

I skrivende yeblikk er jeg hjemme p landet, hos min mor, alle kuene.. og Trude. Trude, ass. Serist. Den kviga blir mitt endelikt, det er jeg sikker p. Jeg husker s godt nr vi var sm, nr hun nesten var st. Nr hun smilte og var passe sjarmerende fordi hun manglet tenner, nr hun gikk i snekkerbukse og ikke brydde seg s flt om..noe. Those days are GONE. Gone som sexappealen til Josef Fritzl. Det finnes ikke NOE sjarmerende med henne lenger. Og jeg LOVER, har sltt ut tenna hennes opptil flere ganger, men det hjelper faen ikke.


..men det skal jo forsvidt mer enn LITT til for overg denne sjarmren.
HRTE JEG AMEN?


Mor nevnte p telefonen i forrige uke at Trude var syk, streptokokker eller noe. S jeg gjorde som enhver kjrlig storebror burde; ga faen og dro p fylla. Dagen etter ditto. Og ditto dagen etter der igjen. OG S drakk jeg litt til. Rundt en uke senere, satt jeg meg i bilen og kjrte hjem. Kjreturen tar egentlig en times tid. Jeg brukte to, S MYE GLEDET JEG MEG!

Anyways, da jeg kom hjem i dag, alts i gr (jvla klokkenazier, ass), gikk jeg rett opp til rommet hennes, men stoppet utenfor dra nr jeg hrte at hun snakket med noen. Klok av skade vet jeg at venninnene til Trudz synes jeg er Guds gave, og jeg flte meg voldtatt og bakfull nok fra fr, s jeg tenkte jeg skulle vente til hun var alene med buse inn p rommet hennes med alle gavene. Ja,for jeg hadde kjpt gaver, ikkesant. Tran. Masse tran.

Akkurat i det jeg snudde meg for g ned igjen, gikk det opp for meg at hun snakket engelsk. Og let me tell you, det er FINT lite som er MER moro enn fjortisengelsk. My oh my. S jeg gjorde det enhver kjrlig storebror burde; lyttet. Trude snakket og snakket. Ai lv ju laik altt. Du ju lv mi tu? Ai lv ju most ff all, just ass ju nw it. S ble det stille et sekund eller to, fr hun plutselig bare: HAHAHAHA, jur fnni! S kremtet hun og sa det p nytt - hahaha, JUR fnni. S kremtet hun igjen, og ga det et nytt forsk; hahaha, jur FNNI. ..Akkurat som om det var en replikk hun vde p, liksom. Det var omtrent HER jeg skjnte at hun snakket med seg selv. P engelsk. S jeg gjorde det enhver kjrlig storebror burde; buste inn. Og... angret umiddelbart.


For der sto hun, min sster, mens hun beflte veggen, gnikket og stnna, og tungekysset en plakat av han vampyrfyren. I et yeblikk sto tiden stille. Hjertet mitt hamret som om jeg nettopp hadde vrt vitne til en ulykke av kosmiske dimensjoner, blod og avhugde hoder overalt, og jeg klarte ikke rre meg. Trude bare stirret p meg, det er vanskelig anta hvilket scenario hun forestilte seg i den lille hjernen sin, s blunktet hun, OG S..skrek hun. Alle de styggeste ordene hun kan. Minus klftblle. Jeg aner ikke hvorfor hun ikke sa klftblle.


Jeg kom til meg selv, og gjorde selvflgelig det enhver kjrlig storebror burde, plma tranen p henne og lp min vei. Mens jeg lp, tenkte jeg at det var synd p veggen. Stakkars vegg, tenk vre offer for en gnikkende og stnnende Trude. S tenkte jeg at jeg kanskje aldri kom til glemme nettopp det, stnninga. S spy jeg. Tre ganger.

Da jeg kom hjem, mtte jeg ta PRATEN med min mor. Du vet PRATEN? Den gr omtrent snn: Du vet det, Hkon, at Trude holder p bli en kvinne n, dette er en veldig spennende fase i livet hennes hvor alt er nytt og hun m fle p veldig mange nye ting. Hun vokser n, bde inni og utenp, og du m ikke gjre det mer ubehagelig for henne enn det allerede er. G opp til henne, du, og si at du er glad i henne.

Og jeg bare HELL NO. H E L L N O .
Kjre Trude. Jeg skjnner at du ikke er s liten lenger. At du... holder p ... utvikle deg og snn. Men serist. Kan du ikke bare droppe det? Kan du ikke bare bli Trude, fem r igjen? Jeg likte deg best da. Dessuten delegger du mitt syn p kvinner hver dag, og det er helt DRYT undvendig, for du er ikke KVINNE, du er lillessteren min. Stop evolving. NOW. Takk.

kjre leah

"Syns du er en utrolig drlig blogger for tiden Hkon. Det gr alt for lang tid mellom hvert innlegg. Jeg er skuffa!" -Leah.


Kjre Leah. Jeg er s lei for at du synes jeg er en UTROLIG drlig blogger for tiden. Jeg er s UTROLIG lei for det, liksom. Jeg er lei for at du er skuffa. UTROLIG lei. Og lattermild. Mest det, egentlig. For det er jo UTROLIG latterlig at du er SKUFFA over at jeg ikke blogger. Jeg mener, hvor lite skjer i livet ditt, egentlig? Jeg ser for meg at du pner pc'en, trykker deg frem hit ogs bare NEIIIII, samme innlegg som sist, ass. Hvordan SKAL du f dagen til g?? For en evig nedtur. Jeg skjnner at du er skuffa. Skjnner at du er UTROLIG skuffa.




Kjre Leah. Jeg blogger ikke for DIN skyld. Beklager, tough break, skjnner at det svir. Det er faktisk ndt til svi helt UTROLIG. Jeg m innrmme at jeg sliter med forst hvorfor du gidder lese, nr jeg er slik en skuffelse. Skulle nske du leste en annen blogg, helst en billig, hjernedd fjortisblogg som tar for seg morgendagens mote i dag ogsvidere. N pstr ikke jeg at bloggen min IKKE er hjernedd, den er faktisk UTROLIG hjernedd. Men jeg bruker allikevel mye tid p et innlegg, tegner og danser og leser det hyt for meg sjl tre ganger, snn at det er en viss KVALITET p det. Og, i all beskjedenhet, det er UTROLIG god kvalitet p den meste dritten jeg legger ut. Jeg KAN blogge hele tiden, hver dag, hvis du vil. Ser her :

Kjre Leah. I dag var jeg p butikken. Kjpte to appelsiner, appelsiner er jvelig digg. Men disse smakte ikke s godt, alts. Jeg ble skuffa. UTROLIG skuffa.

Kjre Leah. Du er en UTROLIG drlig leser. Jeg er skuffa, UTROLIG skuffa.

mr brotherlady

P en fest for en liten stund siden mtte jeg en jente. En srs st en, sdan. Vi begynte snakke, og det ene frte til det andre, og plutselig sto jeg naken i en heis. Igjen. Neida. Jeg hadde p meg alle klrne. Men jeg sto i en heis, alts, det er sant. Jenta sto der ogs. HUN var naken. Fakta.

"HEHE"

Greia var den at vi var p fest i frste etasje, og hun bodde med ssteren sin i femte etasje, og da vi skulle g ut p byen bestemte hun seg for bytte sko, og jeg bestemte meg for bli med henne for se p frimerkesamlingen hennes. Serist. Hun hadde frimerker.

ANYWAYS. Vi kom inn i stua, og stejenta gikk for hente sko, men frst introduserte hun meg for ssteren sin som satt i sofaen og s p britisk krim. Har du hrt den sangen "dude looks like a lady" ? Ssteren hennes var liksom alt som er motsatt av den sangen. SKJNNERU? HUN S UT SOM EN MANN. Hadde ikke stejenta sagt "ssteren min er hjemme, da" mens vi sto i heisen, s hadde jeg faenmeg sagt HALL KOMPIS til trollet i sofaen. Og jeg mener ikke snn koselig traktorlesbelook, heller, jeg mener FULL ON SKJEGG OG MUSKLER.

Stejenta hadde definitivt sagt "ssteren min", tenkte jeg mens jeg manisk prvde la vre stirre. SSTEREN MIN. Jeg prver s godt jeg kan vre fri for fordommer til enhver tid. Hvis du ikke kommer fra Brumunddal, er sjansen for at jeg godtar deg gltt relativt stor. Med mindre du er en idiot. Som forsvidt gr hnd i hnd med vre fra Brumunddal, s der er vi like langt, p en mte.

TRE britiske smbarnsmdre rakk bli drept p tven fr stejenta kom tilbake med sko som kunne brukes. De andre skoene var jo HELT UBRUKELIGE. Sukk. Kvinnfolk. Huleboeren i sofaen ved siden av meg bare: Nmmen GID, de skoene blir jo HELT feil til skjrtet ditt, ta det med striper i stedet! S forsvant stejenta igjen, og nok engang befant jeg meg alene med .. det.

Jeg sier DET, for jeg vet ikke hva annet jeg skal si. Greit at stejenta kalte mennesket ssteren hennes, men det var jo hevet over enhver tvil at det ikke var en kvinne jeg hadde foran meg. Det var heller ikke en mann. S ble jeg plutselig veldig utilpass, for jeg har i grunn ingen problemer med transpersoner og denslags, jeg ble utilpass fordi jeg tok meg selv i tenke; fine pupper, ass.

FINE PUPPER ASS.

Nei, men serist, hun.. han.. hadde jvelig fine pupper. Jeg kjente at jeg faktisk ble litt ivrig etter ta p dem. Men s tittet jeg ned p de hrete hendene som holdt i fjernkontrollen, og plutselig ble hele ivrigheta borte. S reiste ssteren seg fra sofaen for hente noe p kjkkenet, og avslrte en DITTO DEILIG RUMPE. Ivrig igjen. Okei, okei, mulig jeg er enkel. Mulig jeg er VELDIG enkel. Men jeg er bare en mann.

ALTS - jeg er i leiligheten til verdens steste stejente, jeg har blitt introdusert for hennes hye, brede, hrete sstermann - og jeg bare TAKE ME, PLEASE, MR BROTHERLADY. Og nr snt skjer, er det jo et par vurderinger som m tas. I 2010 finnes det ord og definisjoner p alt, og UANSETT hvilken vei man tipper eller hvilket lag man spiller for, UANSETT hvilke preferanser man mtte ha; s er det et ord p det, som kan sette deg i bs p en to tre. Det finnes flere seksuelle legninger enn det finnes idioter i Brumunddal, hvor en to pluss to er fem og alle er broren til faren sin. Og jeg merker at jeg lurer p hvorfor. Hvorfor er vi s stressa p at alt m HETE noe, VRE noe? Til og med min egen reaksjon nr jeg frst s ssteren til stejenta skremte meg; det frste jeg tenkte var jo at DET DER KKE EN DAME. Det frste jeg gjorde nr jeg s mennesket, var prve sette henne i en bs, plassere henne der jeg synes hun mtte hre hjemme. Men hvem er egentlig jeg til bestemme det? Br hun ikke f velge selv hvem og hva hun er? Br ikke alle bare f lov til leve som de vil for vre komfortabel i egen kropp, uten at verden rundt skal definere og analysere og bestemme?

Stejenta kom tilbake, ferdigskiftet i striper og hele pakka. Vi sa ha det p badet til ssteren, og dro av grde. Det var ikke s kult ute p byen, egentlig. Stejenta var st, men dum. Musikken var lreit, men for hy. Jeg satt for det meste i mine egne tanker, og tenkte at verden er full av modige folk som tr vre seg selv, selv om det finnes tosker, som meg, som umiddelbart prver sette dem i bs. Jeg vet ikke hvor lenge det kommer til vare, men for n er jeg i allefall veldig bevisst p det - ikke vr en tosk. La folk vre folk, du er faenmeg bare folk du ogs.

oh no he didnt

Da jeg var liten drmte jeg ofte om fly. Nr de andre gutta lekte politi og voldtektsmann (hei, Steinerskolen!), trakk jeg meg unna for leke Peter Pan i stillhet. Etter en stund inns jeg at jeg ikke kunne fly, og begynte da dagdrmme om noe annet. Jeg har drmt om bli detektiv, heismontr, ogs var det den gangen jeg skeia FULLSTENDIG ut og drmte om begynne p Felleskjpet, jeg har drmt om bli vokalist i et boyband (stakkars alle flsomme gutter p nittitallet), jeg har drmt om reise tilbake i tid til hulemenneskene med en fyrstikkeske, jeg har atptil en gang drmt at jeg var gift med Kristin Halvorsen. Ja, jeg har drmt mye, men jeg hadde faenmeg ALDRI i mine VILLESTE drmmer trodd at jeg en dag kom til vkne og ha DRLIG samvittighet fordi jeg ikke har BLOGGET ordentlig i det siste. I brillejesu namn ass!

Brillejesus. Hippiefaen.

Nei, men serist. Jeg har vrt en srdeles drlig blogger i det siste. Og det smerter meg si det. Snn SERIST, JESUS KRISTUS, det SMERTER at jeg fler jeg m unnskylde at jeg ikke BLOGGER mye om dagen. For nr jeg begynte blogge, s var blogg det tristeste jeg visste. Men n er det faktum at jeg LIKER blogge det tristeste jeg vet. Synd p barna i Sudan, sier du? HAH. Synd p MEG, ass. Jeg BLOGGER.


KJRLIGHET!

S kan man jo sprre seg; HVORFOR? Hva fr en [relativt] oppegende kar p tjueen til blogge, nr han heller kunne vrt ute med vennene sine, drukket l, spilt FIFA og kldd seg p tissen som alle andre [relativt] oppegende guttr? (Neida, sannheten er at vi pleier se Titanic og ha putekrig i undertyet etterp, mens vi grter og forteller hemmeligheter, men det er hemmelig, s det kan jeg ikke skrive her.)

ANYWAYS, sexy putekrig til side, POENGET er dere. Jepsi pepsi, DERE er poenget. Det er litt snn halvkleint, men her kommer det; Takk, ass. Takk for at dere leser, for at dere kommenterer, for at dere linker og sprer det glade budskap. En srlig takk gr ut til alle mine fremtidige koner, bde jeg og egoet mitt setter umtelig pris p at dere frir og utroper evig kjrlighet. Det er p grunn av dere at jeg gidder.

Dere er serist det beste jeg vet. Bortsett fra l. Og sex. Og tisse nr man er SKIKKELIG tissetrengt. Og det klippet av Valgerd Svarstad Haugland som synger. Og de innledende rundene av X-faktor. Og kaviar. Og, hahahaaha, VALGERD ass. Neida. Jeg liker dere bedre enn kaviar.

Dere er sykt digg. Jeg elsker dere.

mitt liv som hund




Sooo.

Det har vrt stille, jeg vet. I flge norsk bloggprotokoll har jeg behandlet leserene mine drlig. Sykt lei for det. SYKT, liksom. Det har vrt to travle uker, og vanligvis blogger jeg ikke om det som skjer snn fra dag til dag, men n skal dere JAGGU F HRE:

For det FRSTE fikk jeg brev fra skolen jeg skte p. I brevet sto det velkommen. TO uker fr skolestart. Og jeg bare HURRAMEGRUNDT, n skal det FAENMEG flyttes. S jeg kjpte meg like godt en leilighet i Oh so low.


Jeg har savnet Oslo med hvert fiber i kroppen siden jeg flyttet derfra for tte mneder siden. S jeg pakket askeladdsekken min, kysset min mor farvel, og dro ut p eventyr.



Men det var ikke som fr. Gatene var strre. Bygningene hyere. Menneskene flere. Midt i Karl Johan fikk jeg mitt aller frste panikkanfall. Det er LETT det mest bisarre jeg har opplevd. Hele kroppen min ristet, og ville faen ikke samarbeide, ville ikke puste p autopilot engang. Skal inrmme at jeg sjelden tar meg tid til tenke over at jeg faktisk puster helt av meg SJL, men nr kroppen plutselig ikke VIL puste lenger, da er det omtrent alt du klarer tenke p. Jeg er EGENTLIG ganske stor. Har EGENTLIG grei kontroll p verden. Men plutselig var jeg blitt veldig, veldig liten. Og jeg hadde kontroll p absolutt null.



Men alts HERRE, jeg er da MANN, s jeg beit sammen tenna og lot som ingenting. Ringte skolen for f litt etterlengtet informasjon om nr og hvor og denslags. Damen i telefonen skjnte ingenting. For navnet mitt sto ikke noe sted. Hun ble fortvilet og jeg ble agressiv, s ble vi enige om at hun var dust og inkompetent og plattfot, s la vi p.


Men hun hadde jo selvflgelig rett. Jeg hadde nemlig ikke betalt skoledepositumet, s plassen min falt i fanget til en heldig jvel p venteliste. S jeg ringte plattfoten igjen.



Okei, tenkte jeg. S blir det ingen skole i r. Jeg kan leve uten. For vre helt rlig var jeg egentlig ganske letta. Jeg var jo p vei rett i crazyland i trehundre kilometer i timen. Jeg mener, bare SE p emotegninga litt oppi her. HJLP, liksom? S jeg bestemte meg for at det faktum at jeg ikke kom inn p skolen bare var Guds mte si at han er glad i meg. Takk, Gudemann.

ANYWAYS.

For det ANDRE smalt det s jtt oppi her nr min mor (ENDELIG HURRA) dumpet ordfreren. Skjnt, dumpet og dumpet, jeg vet ikke i hvilken grad de faktisk hadde noe.. dumpbart seg i mellom, men n er det i allefall over. Slutt. Finito. OG ALLE HJERTER GLEDER SEG. Bortsett fra min mors, da. Hun var litt trist. S JEG BARE:



S satt vi der, i stua, og hadde sammenbrudd hele gjengen. Lillesster Trude har mensen, mor har sorg i hjertet, og jeg er full av angst og depresjoner. FOR EN GJENG MED BNDER. Team emo<3

Min mor og ordfreren skulle egentlig p.. get this.. HELLBILLIESkonsert p TOTEN n i helgen. Hun hadde gledet seg stort. S nr dagen kom, og ordfreren ikke hadde ANSTENDIGHET nok til dukke opp, s jeg ingen annen lsning p problemet enn ta henne med SJL. Faen, ass. Greit at hun ga meg livet og greier, men det fr vre MTE p hva jeg skal gjre for henne i tide og utide. Jeg tok p meg finstasen, smoking og lakksko, m vite. S banket jeg p dren hennes.


Og fr jeg visste ordet av det var jeg p DATE med MORA MI. Det var, urovekkende nok, i og for seg ganske koselig. I bilen p vei hjem s hun p meg, ogs sa hun: Jeg skulle nske jeg hadde noen barnebarn leke med, jeg.

OOOOOOOKEI. Jeg s p henne med vantro og sjokk. BARNEBARN. OKEI. OKEI. For jeg vet jo hvilke skuldre DEN oppgaven hviler p, det er jo ikke snn at Trude _NOENSINNE_ kommer til f pult. S n har jeg egentlig tenkt til sette barn p alle jeg mter. S er du keen, kan du komme p audition i Waldemar Thranes gate, hvor jeg for en kort tid holder residens.

For det TREDJE..! Og du bare NEIIIIN, jeg orker ikke lese mer!!11!!!
...Fy faen. GREIT.


bra, sa folk

I dag skjedde det noe helt sykt merkelig. Helt absurd. Monty Python-surrealistisk. Jeg var i kirka for sl av noen ord med presten, sant, og FORSVIDT kan det i og for seg oppfattes som bde merkelig og absurd, men jeg snakker med presten hele tiden, s det er ikke DET som er greia. I det jeg kom inn i kirka, hrte jeg at presten allerede snakket med noen, men det er ikke DET som er merkelig heller, for det var bare kirketjeneren. Og for dere ikkereligise DJEVELBARN, s skal jeg forklare at kirketjener liksom er ...vaktmester'n i Guds hus ogsvidere. Det er liksom han som bytter lysprer og... graver graver og snn.

ANYWAYS.

Jeg har for vane overhre de samtalene jeg kan, og nr samtalen atptil finner sted i en kirke, kan jeg ikke la vr hre p om jeg s vil, engang. Instink. Jeg vet ikke hva presten sa, men kirketjeneren bare: Bra, sa folk. Det har vrt veldig stille i sommer!

Og jeg bare: STILLE? Feel your pain ass, ndt til vre SYKT kjedelig vre kirketjener nr ikke folk DVVER I HOPETALL. Jesus KRISTUS. Facepalmmmmm.
Les mer i arkivet October 2017 November 2013 October 2013
Hkon

Hkon

29, Oslo

moradiogjeg@hotmail.com

bloglovin Norske blogger

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Blogglisten Related Posts with Thumbnails