moradiogjeg

Rett før hun sovner hvisker hun at jeg er en god venn. Det kryper i huden min, og jeg ser tomt på henne en stund. Det er mørkt i stua, på gulvet faller en enslig stripe av lys fra gatelykta utenfor. Den svaier i sur motvind, står i mot med alt den makter for å ikke falle over ende. Det pisker fra nakne bjørketrær, men den eneste lyden jeg hører her inne er pusten hennes. Den er jevn og rolig, og gjør meg like urolig som havet og helvete.

Jeg vurderer å bære henne inn på soverommet, men litt fordi jeg ikke er sterk nok til å gjøre det på en elegant og sjarmerende måte og mest fordi jeg ikke vil vekke henne, lar jeg det være.

I stedet blir jeg sittende i mørket til lyden av henne tar for stor plass. Jeg kler meg i for tynne klær og går. Jeg går fra min egen leilighet fordi jeg ikke klarer å være der, ikke når hun sovner på sofaen min i min pysjbukse og min slitne Elvis-tskjorte, ikke etter å ha blitt kalt venn. Jeg vil ikke engang være vennen hennes. Så jeg går ut. Jeg står med vinden i ansiktet, lar den rive i jakka og i håret, strekker ut armene som en jævla klisjé og strever tidvis med å holde meg oppreist. Vi sloss, vinden og jeg, og før jeg vet ordet av det sklir jeg på bjørkeløvet og vinden ser sitt snitt til å slå meg i bakken. Jeg ligger på ryggen, midt i veien, i litt for tynne klær og stirrer på himmelen. Det er ikke ofte man ser en så klar stjernehimmel i Oslo. Jeg føler meg som det eneste mennesket i verden, eller, jeg ville følt meg som det eneste mennesket i verden om ikke lyden av pusten hennes fremdeles runget i ørene mine.

Det er en underlig ting å vokse opp sammen, dele minner og kjærlighet og skrubbsår på knærne, for å vokse opp til å bli umulig for hverandre.