m for umulig
Rett før hun sovner hvisker hun at jeg er en god venn. Det kryper i huden min, og jeg ser tomt på henne en stund. Det er mørkt i stua, på gulvet faller en enslig stripe av lys fra gatelykta utenfor. Den svaier i sur motvind, står i mot med alt den makter for å ikke falle over ende. Det pisker fra nakne bjørketrær, men den eneste lyden jeg hører her inne er pusten hennes. Den er jevn og rolig, og gjør meg like urolig som havet og helvete.
Jeg vurderer å bære henne inn på soverommet, men litt fordi jeg ikke er sterk nok til å gjøre det på en elegant og sjarmerende måte og mest fordi jeg ikke vil vekke henne, lar jeg det være.
I stedet blir jeg sittende i mørket til lyden av henne tar for stor plass. Jeg kler meg i for tynne klær og går. Jeg går fra min egen leilighet fordi jeg ikke klarer å være der, ikke når hun sovner på sofaen min i min pysjbukse og min slitne Elvis-tskjorte, ikke etter å ha blitt kalt venn. Jeg vil ikke engang være vennen hennes. Så jeg går ut. Jeg står med vinden i ansiktet, lar den rive i jakka og i håret, strekker ut armene som en jævla klisjé og strever tidvis med å holde meg oppreist. Vi sloss, vinden og jeg, og før jeg vet ordet av det sklir jeg på bjørkeløvet og vinden ser sitt snitt til å slå meg i bakken. Jeg ligger på ryggen, midt i veien, i litt for tynne klær og stirrer på himmelen. Det er ikke ofte man ser en så klar stjernehimmel i Oslo. Jeg føler meg som det eneste mennesket i verden, eller, jeg ville følt meg som det eneste mennesket i verden om ikke lyden av pusten hennes fremdeles runget i ørene mine.
Det er en underlig ting å vokse opp sammen, dele minner og kjærlighet og skrubbsår på knærne, for å vokse opp til å bli umulig for hverandre.
Birgitte
02.11.2013 kl.21:49
Line
02.11.2013 kl.23:18
Kristine Slyngstad
03.11.2013 kl.13:53
EventyrEirin
03.11.2013 kl.14:47
Ida
04.11.2013 kl.12:41
Miriam
05.11.2013 kl.21:16
Aicha
07.11.2013 kl.16:41
Fanny Potter
19.11.2013 kl.20:36
Ida
24.11.2013 kl.04:04
Er jævla ødelag idag, men dette hjelper.
Thanks
Julia
04.12.2013 kl.23:38
Du er en super inspirasjonskilde, og ikke et eneste innlegg skuffer! Enten så har jeg tårer i øynene etter en god dose latter, eller så griner jeg bare fordi det er trist. Altså, poenget er at du får meg til å grine uansett. Takk, du er bra :)
Kaia
05.12.2013 kl.19:12
julje
17.12.2013 kl.10:49
Tina
17.12.2013 kl.20:43
Helene
06.03.2014 kl.15:02
Vikke
16.07.2014 kl.02:36
04.10.2014 kl.21:26
Jeanette
02.11.2014 kl.00:56
Linnéa
09.12.2014 kl.11:13
Seriøst, har vært lenge nå. Håper du er okay, Håk.
Julie
13.12.2014 kl.00:39
06.02.2015 kl.17:31
Linn
22.02.2015 kl.23:12
Lovise
12.03.2015 kl.19:35
Men så satt jeg her da, et par år etter siste besøk og burde skrive ferdig en innlevering i analytisk kjemi. Plutselig måtte jeg åpne en ny fane i mozilla og skrive navnet til bloggen din. Etter et par forsøk (moradi.blogg.no og lignende) kom jeg til rett adresse. Headeren er den samme. Innholdet er av samme stil. Bare mer alvorlig. Og bedre. Du har talent, og jeg vil gi deg en virtuell kjøss på munnen for å være tilbake. Iallefall for en stund. To år siden siste innlegg, men jeg gir ikke opp denne gangen. Takk, Håkon!
vekja
08.06.2015 kl.23:36
...
21.09.2015 kl.14:48
...
21.09.2015 kl.14:49
Amy
06.10.2015 kl.02:29
A
26.10.2015 kl.02:59
studentspiren
04.11.2015 kl.00:26
Pia
19.05.2016 kl.22:42
Amy
06.09.2017 kl.00:42