Related Posts with Thumbnails

Vit dette:

Det verste med meg er at jeg alltid tenker tanken helt ut. Følger den til alle scenarioer er ferdigspilt, til hvert eneste potensielle plottwist er avslørt og alle brikkene har falt der de skulle falle. Det er derfor jeg fremdeles lever. Hadde jeg ikke tenkt tanken helt ut, hadde jeg hoppa av. Hoppa helt til det ikke var noe igjen. Men, faen, jeg kan jo ikke det. For, liksom... da må noen ta seg inn i leiligheten min for å rydde og tømme den. De hadde kommet til å finne pepperkakeboksen med minner, og det ene pornobladet jeg aldri kasta, og bunken med kjærlighetsbrev jeg aldri sendte, og de hadde lurt på hvem Marie er, om de burde prøve å finne henne, om hun vet at jeg har hoppet av, eller om hun i det hele tatt vil vite. Jeg sendte jo aldri brevene, så kanskje det ikke er noe poeng i å spore henne opp bare for å si at en fyr hadde skrevet noe til henne, men at han aldri sendte dem.

De kommer til å finne bamsen jeg stjal fra søsteren min og nektet hardnakket i over femten år for å ha tatt. De kommer til å finne farfars dagbok, full av farfars hemmeligheter, hemmeligheter jeg forvalter, og som han aldri ville latt dem lese. De kommer til å finne penslene jeg burde vært flinkere til å vaske, og skjorta som henger innerst i skapet, med neseblod fra den kvelden jeg var full og sint, som jeg aldri vaska i det hele tatt. De kommer til å finne sentimentalt smårot de ikke forstår verdien i, som lavasteiner og kastanjer og et enslig sparess, og de kommer til å kaste det selv om det er det aller siste jeg ville kasta. Når de til slutt har kasta og rydda leiligheten tom, er den bare et skall som venter på å bli full av noens sentimentale smårot og hemmeligheter. Megleren vil skryte av eksepsjonelle solforhold og tjukke vegger med god lydisolering, og noen vil kjøpe den og plassere godstolen sin akkurat her jeg sitter når jeg skriver dette. Det er det beste stedet for en godstol, like ved vinduet, og i den brede vinduskarmen er det god plass til både kastanjer og inntørka malepensler.

De kommer til å reise hjem og være triste og sinte. De kommer til å få dårlig samvittighet over sinnet de føler. Så starter et følelseskaos hvor de sliter med å bearbeide at jeg stakk fordi de aldri tillater seg å bare være sinte. Mor kommer til å forbanne meg og i neste sekund falle sammen og be både meg og guden hennes om tilgivelse, og ingen av oss kan gjøre noe for å trøste henne. Det eneste jeg kan gjøre er å ikke hoppe av. Så jeg hopper ikke.


Det verste med meg er at jeg alltid følger tanken helt ut. Derfor vet jeg at du hadde endt opp med å forakte meg. På veien dit hadde vi hatt det fint, vi hadde ledd og lest bøker jeg ikke forsto. Vi hadde spist idiotiske matretter sammen, og jeg hadde kanskje bare sneket meg ut for en deilig kjøttfull burger en gang i ny og ne. Vi hadde hatt en kjøkkenhage et sted, og jeg hadde vært sjalu på oppmerksomheten den fikk av deg. Du hadde tatt over eierskapet av godstolen, og du hadde gjort det enda mer innlysende at det er akkurat der i hjørnet ved vinduet den bør stå, bare fordi du ville vært så fordømt fin å se på der du satt i den. Vinduskarmen ville sakte blitt full av bøker og bilder av oss, billetter fra teaterstykker jeg ikke husker, nyvaskede pensler og lavasteinene fra samlingen din. Om kvelden hadde jeg spurt om du var lykkelig, og du ville sagt ja. Vi ville ligget på siden sånn at knærne våre rørte den andres, og jeg ville sagt at jeg var lykkelig også. Vi hadde svømt og klatret og gått på danseskole helt til jeg sa at jeg egentlig ikke liker å danse.

Innimellom hadde vi krangla fordi jeg ikke ser deg når du trenger det, eller fordi jeg lar det hope seg opp i postkassa, eller fordi jeg svarte for flørtende på en melding fra hun nye på jobben. Innimellom hadde vi krangla fordi du krever for mye av meg, eller fordi det står fire tomme shampooflasker i dusjen, eller fordi du dømmer de som ikke lever som deg. Noen ganger hadde vi krangla bare fordi vi var sultne, men stort sett ville vi hatt fine dager. Vanlige dager. Dager man glemmer fordi alt gikk som det var ment at det skulle gå.

Etter en stund, jeg vet ikke hvor lenge, ville du våknet og kjent at du ikke var lykkelig lenger. Du kommer ikke til å kunne sette fingeren på akkurat når det ble sånn, for dagene hadde jo stort sett vært akkurat som du ville ha dem. Du kommer til å se deg rundt i leiligheten og se at bøkene i vinduskarmen ikke er de du egentlig vil ha liggende fremme. At du ikke smiler på det siste bildet av oss. At det ikke finnes noen grønne planter i stua lenger. Og disse ørsmå detaljene setter igang en hel kjede av tanker i hodet ditt, og summen av det hele er at du ikke føler deg hjemme her. Du ser på meg og kjenner forakt for at jeg tok livet ditt og tvang det inn i en boks vi kunne være to i, når du i virkeligheten trenger noe langt større med dager som er langt mer uforglemmelige.

Så du forsvinner. Og alt som var oss får plass i en enda mindre boks med minner. Alt som var oss blir fullstendig overskygget av alt som ikke lenger er oss. Stolen i hjørnet skriker etter deg, sukkerertene i hagen visner, og jeg følger begges eksempel.

Det verste med meg er at jeg alltid tenker tanken helt ut. Derfor kommer jeg aldri til å sende brevene.


Men vit,

 


du er elsket.

6 kommentarer

Anne Marie

14.10.2017 kl.22:37

Hjelp, fire år senere og du treffer meg enda like hardt. Du skriver ubeskrivelig bra, jeg sitter igjen med en følelse av kjærlighetssorg. Jeg vet ikke helt hva annet jeg skal si, men jeg har savnet deg, uten og egentlig vite det. Velkommen tilbake, jeg håper du blir en stund ☺

I

16.10.2017 kl.21:06

...HVORDAN VÅGER DU Å KOMME TILBAKE HIT ETTER ALL DENNE TIDEN bare for å knuse hjertet mitt IGJEN

21.10.2017 kl.04:00

Jeg kjenner jeg blir satt ut. Du er så FLINK. Dette er noe av det såreste jeg har lest på lenge, du er så dyktig på å formulere deg. Vær så snill, skriv en bok en gang. Jeg lover deg den kommer til å slå an

21.10.2017 kl.20:22

HERREGUD SOM JEG HAR SAVNA DEG

Eirin

23.10.2017 kl.13:22

Jamen, skriv mer da! <3

23.10.2017 kl.20:59

Du er en stor begavelse. Verden trenger mer av dette. Aldri gi deg!

Skriv en ny kommentar

hits