Related Posts with Thumbnailshits

Vit dette:

Det verste med meg er at jeg alltid tenker tanken helt ut. Flger den til alle scenarioer er ferdigspilt, til hvert eneste potensielle plottwist er avslrt og alle brikkene har falt der de skulle falle. Det er derfor jeg fremdeles lever. Hadde jeg ikke tenkt tanken helt ut, hadde jeg hoppa av. Hoppa helt til det ikke var noe igjen. Men, faen, jeg kan jo ikke det. For, liksom... da m noen ta seg inn i leiligheten min for rydde og tmme den. De hadde kommet til finne pepperkakeboksen med minner, og det ene pornobladet jeg aldri kasta, og bunken med kjrlighetsbrev jeg aldri sendte, og de hadde lurt p hvem Marie er, om de burde prve finne henne, om hun vet at jeg har hoppet av, eller om hun i det hele tatt vil vite. Jeg sendte jo aldri brevene, s kanskje det ikke er noe poeng i spore henne opp bare for si at en fyr hadde skrevet noe til henne, men at han aldri sendte dem.

De kommer til finne bamsen jeg stjal fra ssteren min og nektet hardnakket i over femten r for ha tatt. De kommer til finne farfars dagbok, full av farfars hemmeligheter, hemmeligheter jeg forvalter, og som han aldri ville latt dem lese. De kommer til finne penslene jeg burde vrt flinkere til vaske, og skjorta som henger innerst i skapet, med neseblod fra den kvelden jeg var full og sint, som jeg aldri vaska i det hele tatt. De kommer til finne sentimentalt smrot de ikke forstr verdien i, som lavasteiner og kastanjer og et enslig sparess, og de kommer til kaste det selv om det er det aller siste jeg ville kasta. Nr de til slutt har kasta og rydda leiligheten tom, er den bare et skall som venter p bli full av noens sentimentale smrot og hemmeligheter. Megleren vil skryte av eksepsjonelle solforhold og tjukke vegger med god lydisolering, og noen vil kjpe den og plassere godstolen sin akkurat her jeg sitter nr jeg skriver dette. Det er det beste stedet for en godstol, like ved vinduet, og i den brede vinduskarmen er det god plass til bde kastanjer og inntrka malepensler.

De kommer til reise hjem og vre triste og sinte. De kommer til f drlig samvittighet over sinnet de fler. S starter et flelseskaos hvor de sliter med bearbeide at jeg stakk fordi de aldri tillater seg bare vre sinte. Mor kommer til forbanne meg og i neste sekund falle sammen og be bde meg og guden hennes om tilgivelse, og ingen av oss kan gjre noe for trste henne. Det eneste jeg kan gjre er ikke hoppe av. S jeg hopper ikke.


Det verste med meg er at jeg alltid flger tanken helt ut. Derfor vet jeg at du hadde endt opp med forakte meg. P veien dit hadde vi hatt det fint, vi hadde ledd og lest bker jeg ikke forsto. Vi hadde spist idiotiske matretter sammen, og jeg hadde kanskje bare sneket meg ut for en deilig kjttfull burger en gang i ny og ne. Vi hadde hatt en kjkkenhage et sted, og jeg hadde vrt sjalu p oppmerksomheten den fikk av deg. Du hadde tatt over eierskapet av godstolen, og du hadde gjort det enda mer innlysende at det er akkurat der i hjrnet ved vinduet den br st, bare fordi du ville vrt s fordmt fin se p der du satt i den. Vinduskarmen ville sakte blitt full av bker og bilder av oss, billetter fra teaterstykker jeg ikke husker, nyvaskede pensler og lavasteinene fra samlingen din. Om kvelden hadde jeg spurt om du var lykkelig, og du ville sagt ja. Vi ville ligget p siden snn at knrne vre rrte den andres, og jeg ville sagt at jeg var lykkelig ogs. Vi hadde svmt og klatret og gtt p danseskole helt til jeg sa at jeg egentlig ikke liker danse.

Innimellom hadde vi krangla fordi jeg ikke ser deg nr du trenger det, eller fordi jeg lar det hope seg opp i postkassa, eller fordi jeg svarte for flrtende p en melding fra hun nye p jobben. Innimellom hadde vi krangla fordi du krever for mye av meg, eller fordi det str fire tomme shampooflasker i dusjen, eller fordi du dmmer de som ikke lever som deg. Noen ganger hadde vi krangla bare fordi vi var sultne, men stort sett ville vi hatt fine dager. Vanlige dager. Dager man glemmer fordi alt gikk som det var ment at det skulle g.

Etter en stund, jeg vet ikke hvor lenge, ville du vknet og kjent at du ikke var lykkelig lenger. Du kommer ikke til kunne sette fingeren p akkurat nr det ble snn, for dagene hadde jo stort sett vrt akkurat som du ville ha dem. Du kommer til se deg rundt i leiligheten og se at bkene i vinduskarmen ikke er de du egentlig vil ha liggende fremme. At du ikke smiler p det siste bildet av oss. At det ikke finnes noen grnne planter i stua lenger. Og disse rsm detaljene setter igang en hel kjede av tanker i hodet ditt, og summen av det hele er at du ikke fler deg hjemme her. Du ser p meg og kjenner forakt for at jeg tok livet ditt og tvang det inn i en boks vi kunne vre to i, nr du i virkeligheten trenger noe langt strre med dager som er langt mer uforglemmelige.

S du forsvinner. Og alt som var oss fr plass i en enda mindre boks med minner. Alt som var oss blir fullstendig overskygget av alt som ikke lenger er oss. Stolen i hjrnet skriker etter deg, sukkerertene i hagen visner, og jeg flger begges eksempel.

Det verste med meg er at jeg alltid tenker tanken helt ut. Derfor kommer jeg aldri til sende brevene.


Men vit,

 


du er elsket.

13 kommentarer

Anne Marie

14.10.2017 kl.22:37

Hjelp, fire r senere og du treffer meg enda like hardt. Du skriver ubeskrivelig bra, jeg sitter igjen med en flelse av kjrlighetssorg. Jeg vet ikke helt hva annet jeg skal si, men jeg har savnet deg, uten og egentlig vite det. Velkommen tilbake, jeg hper du blir en stund ☺

I

16.10.2017 kl.21:06

...HVORDAN VGER DU KOMME TILBAKE HIT ETTER ALL DENNE TIDEN bare for knuse hjertet mitt IGJEN

21.10.2017 kl.04:00

Jeg kjenner jeg blir satt ut. Du er s FLINK. Dette er noe av det sreste jeg har lest p lenge, du er s dyktig p formulere deg. Vr s snill, skriv en bok en gang. Jeg lover deg den kommer til sl an

21.10.2017 kl.20:22

HERREGUD SOM JEG HAR SAVNA DEG

Eirin

23.10.2017 kl.13:22

Jamen, skriv mer da! <3

23.10.2017 kl.20:59

Du er en stor begavelse. Verden trenger mer av dette. Aldri gi deg!

21.11.2017 kl.14:19

Sitter p bussen fra Trysil til Gardermoen etter et etterlengtet besk hos foreldrene mine.

P veien n kom jeg til tenke p dine vittige innlegg om brummundlingene.

Fant ut at jeg mtte sjekke bloggen, om det ikke var noe nytt skulle jeg i allefall lese de gamle innleggene dine. (Igjen!)

Har sjekket bloggen din jevnt i 4 r, endelig et livstegn! Du skriver s vakkert, selvom jeg sitter med flelsen av at livet kanskje ikke er helt p topp n.

Hper du fortsetter skrive for oss, la det i allefall ikke g 4 r til.

Vit dette,- du er en herlig fyr, Hkon! ((:

Arya

04.12.2017 kl.16:16

Hvor har du vrt? Har savna deg!

29.01.2018 kl.14:33

Og plutselig var du der. Jeg har faktisk savnet deg, selv om jeg ikke vet hvem du er, og du ikke vet hvem jeg er. Med noen mneders mellomrom har jeg sjekket om det var kommet noe nytt her - et livstegn - og blitt stadig mer bekymret. Det er godt vite at du finnes. Det er ikke godt vite at du har det vondt. Men vit dette, du er savnet.

Even

29.01.2018 kl.17:11

Jeg rydder i favorittene mine og velger stikke innom en gang til. Snn i tilfelle det har kommet noe siden sist jeg sjekket (for omtrent et r siden). Og det har det. Til min store glede, til tross for det tunge innholdet. Jeg hper du fortsetter.

Mari

31.01.2018 kl.11:51

Har savna deg, Hk. Sjekka bloggen innimellom, enda det er 4 r siden sist.

Birgitte

08.04.2018 kl.18:31

5 r og hjertesorgen er fremdeles ikke helt over.

Amy

23.08.2018 kl.23:54

Sjekker fortsatt bloggen. Et livstegn! Jeg hper du vil finne lyset du trenger. Beklager klisjeen. Jeg, VI, elsker deg.

Skriv en ny kommentar